Etter antall leserinnspill å dømme, er posten OK, vi får se hvem som ler sist! det mest «populære» blogginnlegget mitt så langt. Jeg har skrevet en aldri så liten oppsummering av den lange tråden, og her følger den.
(NB: Det kan være en fordel å ha lest den aktuelle bloggposten før du leser videre).
Aller først: Det er en kjensgjerning at jeg ikke oppga noen lenke til de omdiskuterte foruminnleggene, så alle innspill jeg fikk, må av den grunn forsåvidt ses på bakgrunn av min gjengivelse alene. (Med unntak av én persons innspill: Julie kom hit nettopp via forumsiden). Når jeg først har valgt å skrive denne oppsummeringen av tråden, kan jeg starte med å rydde den saken av veien en gang for alle. Jeg ønsker fremdeles ikke å lenke til forumet, men jeg kom på en annen måte å fikse biffen på. For å fjerne enhver tvil om hva det var snakk om: Her er et skjermbilde av de aktuelle kommentarene som jeg gjenga:
Hver enkelt får vurdere i hvilken grad man synes at jeg i «kampens hete» (d.v.s. da jeg skrev det sinte innlegget) var i stand til å gi en presis gjengivelse av innleggene eller ikke. Forhåpentligvis ser dere at jeg gjenga dem nøyaktig slik de var formulert, hverken mer eller mindre.
Nå som det forholdet er avklart – la meg begynne med litt statistikk:
13 personer ga uttrykk for sin mening om saken – hvorav:
15% (2 stk.) oppfattet den aktuelle forumkommentaren som å være positivt (eller ihvertfall ikke negativt) ladet, mens
85% (11 stk.) oppfattet den som å være negativt ladet.
Hva denne statistikken forteller, får være opp til den enkelte å bedømme. Selv betrakter jeg det overveldende flertallet som deler min oppfatning, ikke som et bevis-, men som et klart holdepunkt for at det objektivt sett må være som jeg sa; mest nærliggende å tolke forumkommentaren negativt.
I så tilfelle, er det ikke belegg for å si at jeg er ekstra nærtagende og «tolker alt i verste mening», som Julie sa. Å konkludere dithen, er da snarere å tolke meg i verste mening. Man kan alltids hevde at mottaker er hårsår, for på den måten å prøve å legitimere drittslengingen, som Kristine så treffende sa det. Men uten noen holdepunkter for hverken hårsårheten eller legitimeringen, blir alt bare spekulasjon.
Når det er sagt, går det selvsagt an å lese forumkommentaren på en annen og mer positiv måte, om man absolutt vil, og man vegrer seg fra å ville se nøkternt på det. Sånt får imidlertid noen andre ta seg av, det gidder ikke jeg holde på med.
I call ’em as I see ’em, helt enkelt (eller «kaller en spade for en spade» på godt norsk). Er det mest nærliggende å forstå det som latterliggjøring, så er det mest nærliggende. Da forholder jeg meg til det.
Det kom et innspill på at jeg tok meg selv for høytidelig og heller burde vist evne til selvironi. Hvorfor det hadde vært mer på sin plass med selvironi, ble ikke sagt uttrykkelig, men vedkommende mente åpenbart at det som var skrevet på forumet, var såpass uskyldig at det ikke var noe å ta på vei for. Som sagt mener 85% av kommentatorene det motsatte, og da spørs det om alle disse – for meg fremmede menneskene – tar meg altfor høytidelig, de også, da eller? Kanskje er det mer sannsynlig at deres negative tolkning av uttalelsene rett og slett bare er som jeg sier; den (for folk flest) mest nærliggende måten å tolke dem på?
Istedenfor å «bevise» at jeg «ikke lar meg påvirke» eller noe i den duren (som ikke er noe poeng for meg i det hele tatt – jeg har ikke behov for å bevise noe i den retningen), satte jeg heller et så skarpt fokus på selve forholdet eller saken, som jeg mener den fortjener. Samtidig valgte jeg å være åpen og ærlig om at jeg umiddelbart reagerte med sinne da jeg oppdaget foruminnleggene. Det føltes helt naturlig å ta det med, da jeg tross alt betrakter det som en normal reaksjon hos den som blir hånt – det være seg hvem som helst (inkl. meg selv).
En kommentator påpekte at min ordbruk (les: «den spydige hurpa») var verre enn det som forumdeltakeren skrev, hvorpå hun poengterte at det «å halvveis «henge ut»» en person på den måten, virker rart når jeg samtidig klandrer vedkommende for å ha hånt/latterliggjort meg. Dette vitner om at utsagnet mitt ble tatt ut av sin sammenheng og tolket på et helt annet grunnlag enn det foreliggende (som jo var/er min bloggpost). Hvorfor vedkommende kommentator valgte en så lemfeldig håndtering av ordene mine, kan ikke jeg svare for. ((Ikke hun heller, forsåvidt, for hun er blitt utestengt fra å poste flere av sine «redegjørelser» her)) Det jeg derimot kan gjøre, er å understreke hvordan utsagnet mitt skal og må forstås. Mer om det straks…
La meg bare legge til at det er skuffende å se at en gjest tar seg såpass til rette her inne at hun får seg til å utnytte min åpenhet i bloggen for det den er verdt, og bruker det som jeg utleverte ang. meg selv og mine sanne følelser for denne «mobbingen», MOT meg – ved å «tiltale» meg for noe så karaktersvakt som dobbeltmoralisme. Da sikter jeg ikke først og fremst til hennes sammenligning mellom min og forumdeltakerens ordbruk (selv om hun også der insinuerte at jeg er dobbeltmoralsk). Å tolke ordene mine i feil retning er ikke det verste man kan gjøre. Da er det verre med ren løgn. Det verste er således en kommentar hvor hun fant det for godt å dikte opp noe som ikke var relatert til noe jeg har skrevet, for på det sviktende grunnlaget å beskylde meg for å praktisere dobbeltmoral! Som om ikke det var nok, tillot hun seg å fremstille det som om hun «tolket» det ut ifra bloggposten, mens hun stadig holdt fast ved at det ikke var påkrevet av henne å sitere noe som helst. (Hvor frekk går det an å bli?!)
Nok om det. Tilbake til dette med ordbruken min. Det jeg hadde skrevet i hovedinnlegget, var:
Å i helvete heller… Dette gjorde meg så sint at jeg bestemte meg for å finne ut hvem hun spydige hurpa er. Takket være internett, tok det ikke lang tid. …
Der beskrev jeg åpent og ærlig hvordan jeg reagerte på foruminnlegget jeg fant (og som jeg siterte like før), uten å legge skjul på hva jeg tenkte der og da. Den ufine ordbruken forteller noe om meg/mine følelser/tanker i det øyeblikket, den forteller strengt tatt ingenting om vedkommende som jeg tenkte på. I den grad dette var å «henge ut» noen, måtte det være meg selv i så fall, i og med at jeg kledde meg såpass «naken» som å innrømme hvilke stygge ukvemsord som gikk gjennom hodet mitt. Det var som å si: «Hei, jeg heter Laila, og se, til tider kan jeg bli så sint at jeg både banner og det som verre er.» Ikke så flatterende, kanskje, men det var ihvertfall meg selv jeg presenterte og ingen annen. Altså kan det ikke hevdes at jeg hengte ut noen – eller praktiserte dobbeltmoral, for den saks skyld. Det hadde vært dobbeltmoralsk av meg dersom det var ordformuleringen jeg reagerte på ved foruminnlegget. Men det var det jo ikke. Det var selve håningen, latterliggjøringen av min selverkjennelse.
Apropos uthenging: At jeg gjorde meg selv til narr, går det heller ikke an å hevde. Som sagt mener jeg at min sinte reaksjon er representativ for hvordan andre ville ha reagert i samme situasjon. Om enn ikke alle ville ha gått ut like åpent og ærlig om det som jeg gjorde, så betyr ikke det at man må være beskjemmet av å gjøre det. Folk er bare forskjellige: Har man behov for å skjule hvordan man tar det, så skjuler man det. Hvis ikke, kan man være åpen, slik jeg har valgt. Når jeg reagerte så sterkt at jeg både bannet og svor, var det et signal om at jeg ikke finner meg i å bli hengt ut til spott og spe. At måten ikke var særlig flatterende, betyr ikke at jeg gjorde meg selv til latter (det hadde i så fall vært inkonsekvent av meg). Det den viser, er at jeg lot forfengelighet og fine formuleringer vike til fordel for det ekte, utilslørte eller menneskelige.
På forumet glemte de det menneskelige aspektet da de la håningen ut på det åpne internettet med en snarvei hit, fremfor å le med hverandre på bakrommet, for eksempel (hvilket hadde vært mer humant i forhold til meg, tross alt. ((Så mye for Julies spekulative synsing om at jeg «tydelig reagerte på» at de «hånte meg bak ryggen min». Hadde de enda gjort det; hadde de enda holdt det seg imellom på privaten!)) ). Min høyst menneskelige reaksjonsmåte står således i kontrast til deres inhumane opptreden, så i den grad noen gjorde skam på seg selv, må det sies å ha vært forumgjengen. For igjen å sitere Kristine:
Er det for mye forlangt å vise alminnelig folkeskikk?
Amen, sier jeg.