Nok et år er gått – og HVILKET år det har vært!!

Vi skriver 10. november 2010, og kalenderen viser at det er to år siden jeg påbegynte Prosjekt Ned i vekt! Min første veiedag var 9. november 2008. I år som i fjor, tar jeg et tilbakeblikk på året som er gått.

Status for nøyaktig ett år siden var 9,5 kg. vekttap. Bare fem dager senere nådde jeg en milepæl da vekten viste at jeg hadde tatt av 10 kg.. På det tidspunktet hadde jeg nettopp lagt om kostholdet. To uker før ettårsmarkeringen gikk jeg nemlig over til lavkarbo.

Utover høsten og vinteren sluttet jeg å trene på treningssenter, for i stedet å gå turer eller sykle på ergometersykkelen hjemme.

Midt i januar nådde jeg «halvveis«-merket og hadde tatt av drøyt 12 kg.. Januar gikk, og med noen ganske få unntak, hadde jeg da i 3 måneder styrt unna sjokolade og annen mat med mye karbohydrater. Utslett på huden var forsvunnet, og likeledes mine gamle plager med stadig tilbakevendende tarmkatarr. Imidlertid uteble den helt store vektnedgangen, som jeg vel hadde forventet ville komme som følge av kostomleggingen. Jeg begynte derfor å bli lei av hele matdisiplinen og skeiet ut med søtsaker flere ganger – naturligvis med den følge at vekten gikk opp istedenfor ned.

Jeg vurderte å ta en periode fri fra slanking, men innså at det å utsette vektnedgangen til senere, ville være stikk i strid med hva jeg egentlig ønsket. Jeg ønsket meg jo nettopp litt mer fortgang i sakene. Derfor bestemte jeg meg for heller å prøve å finne årsaken til den sakte vektnedgangen. Kanskje beveget jeg meg for lite til at fettforbrenningen (ketosen) kunne gi det utslaget på vekten som jeg hadde lest at den kunne? Den 1. februar påbegynte jeg et eksperiment, som gikk ut på å sykle eller gå tur minst 30 min. 6 dager pr. uke i 6 uker. Etter å ha fullført eksperimentet (hvor jeg endte opp med å ha mosjonert mer enn det som var planlagt) kunne jeg konstatere tre ting:

1. Jeg hadde tatt av ytterligere 2,2 kg.
2. Daglig mosjon satte fart på fettforbrenningen.
3. Min peanøttspising om kveldene fungerte som en «stopper» i forhold til vektnedgangen.

Nå var det midt i mars måned, og hele perioden fra oktober 2009 hadde i grunnen dreid seg om prøving, feiling og læring med hensyn til lavkarbo og ketolysekuren.

Jeg fortsatte å spise lavkarbo og mosjonere jevnlig, og i slutten av mars nådde jeg mitt femte delmål og samtidig en milepæl, da vektnåla omsider la seg under 80-kilosmerket.

Med 13,6 kg. mindre fett på kroppen, måtte jeg gå til innkjøp av noen nye klær. I april tok jeg en beslutning om å rydde opp og fjerne mine gamle, nå altfor store klær. Det ble en emosjonell foreteelse å ta et endelig farvel med en hel haug med plagg og levere dem til Fretex. Men det var en både viktig og riktig avgjørelse, fordi dette ga meg opplevelsen av å virkelig ha lagt min fedmeperiode bak meg en gang for alle. Denne utrenskningen i klesskapet var min måte å legge til rette for å lykkes på, på min videre ferd ned i vekt, for nå som klærne var borte, var det ingen vei tilbake! Vektnåla har da også holdt seg under 80 kg. helt siden den første gang viste 79,9. At vekten aldri gikk tilbake til 80-tallet igjen, bidro naturligvis til å forsterke min følelse av å være på rett vei.

Etter den store og viktige milepælen rettet jeg atter fokus over på små steg og mindre seire. De lot ikke vente på seg. April hadde ikke før blitt til mai, da jeg tilfeldigvis oppdaget at jeg hadde mindre enn 10 kg. igjen til mål! Derfor ble også dette markert med et blogginnlegg. OK, jeg hadde ikke tatt av mer enn 1,3 kg. siden forrige milepæl, men differansen mellom 78,6 kg. og målet som er 69, er jo vitterlig 9,6 – altså mindre enn 10 kg.!  ((Det er viktig å ikke la de små tingene overskygge de store – eller omvendt?, hmmm… hvordan var det igjen. Nåvel… Det jeg prøver å si, er at det kan lønne seg å snu tankegangen noen ganger for å få øye på de små milepælene, også! Det er nemlig viktig at også disse blir anerkjent.))

Neste bekreftelse på at jeg gjorde noe riktig, kom allerede neste dag, da en journalist fra VG la igjen en kommentar under akkurat den bloggposten. Hun skulle lage en artikkel i VG vedrørende blogging og livsstilsendring og hadde i den anledning veldig lyst til å ha med meg og slankebloggen min!

Seks dager senere stod det på trykk, både i papiravisen og på VG Nett – hva jeg heter (fullt navn), hvordan jeg ser ut (et svært bilde av meg), hvor bloggen min er å finne, at jeg blogger meg ned i vekt og at målet mitt er å gå ned 25 kilo.

Nå var det ihvertfall ingen vei tilbake! Haha, nei da :D Jeg mener ikke at jeg slo til på dette for å gjøre det vanskelig for meg selv å mislykkes, for det steget hadde jeg allerede tatt da jeg kastet klærne første gangen. «Kastet klærne» i bokstavelig forstand, mente jeg altså  ((kastet de gamle klærne mine, for de som ikke tok den ;-) )). Som jeg nettopp prøvde å antyde med litt humor, valgte jeg å stå frem – dels fordi det var gøy og spennende å komme i VG, såklart. Men samtidig hadde jeg også et håp om at jeg kunne inspirere andre til å ta grep om sin overvekt og nå målene sine. Så hvorfor ikke dele min metode med flest mulig, liksom. Jeg hadde tross alt tatt av 15 kg., så det jeg gjorde, fungerte jo.  ((Det er forsåvidt også en kjensgjerning at VG-oppslaget har gjort meg – om mulig – ekstra, ekstra oppsatt på å nå målet mitt. Besøkstallene på bloggen har ihvertfall steget betraktelig siden den maidagen. (Dette kunne jeg selvsagt også forutse da jeg sa ja til å bli intervjuet av VG.) Forventninger utenfra er og blir dog ikke det som driver meg. For meg handler det ikke om å måtte prestere noe. Det er mine egne forventninger jeg forholder meg til. Min drivkraft kommer innenfra og har gjort det hele tiden – da dypest sett i form av et sterkt og oppriktig ønske om å veie mindre enn 70 kg.. Så enkelt er det. Det faktum at mange nå følger meg på denne ferden via bloggen, er bare ekstremt hyggelig og hverken mindre eller mer enn en BONUS, slik jeg ser det. Tenk, jeg får lov til å inspirere andre samtidig som jeg mottar inspirasjon tilbake! Takk, Universet! Takk, VG! Og sist men ikke minst TAKK, alle dere som skriver kommentarer til meg!!))

Det var derfor svært gledelig da besøkende etter besøkende postet kommentarer og ga uttrykk for at de nå var blitt veldig inspirert av meg til å endre livsstil og gjøre noe med sin egen overvekt. Endel hadde til og med gått til det skritt å opprette en egen blogg dedikert til deres «reise» eller utvikling. Hurra! Jeg tørket gledestårer og var helt rørt, her jeg satt foran dataskjermen og skrev svar til dem. Jeg er nok ikke spesielt følsom eller noe, men det er nå så rart med det: Dette hadde vært intet mindre enn min hovedbeskjeftigelse gjennom 1 ½ år, og da plutselig å få oppleve at min langvarige innsats fikk så stor betydning for mange flere enn bare meg selv, det ble litt sterkt.  ((Med i bildet hører vel også det faktum at jeg har vært hjemmeværende i mange år, uten å oppleve den positive energiutvekslingen og anerkjennelsen som følger med en jobbsituasjon.))

 

Som en takk for den overveldende responsen, ønsket jeg å gi noe tilbake. Jeg valgte å arrangere en konkurranse for leserne mine, hvor vinneren fikk tilsendt en Oriflame proteinshake med shaker og måleskje fra meg (den samme proteinshaken jeg selv bruker og som har hjulpet meg ned i vekt).

 

 
Kort tid etterpå skadet jeg muskulaturen under trening med vekter, og natt til selveste 17. mai havnet jeg på sykehuset med smerter i brystet, skulderen, nakken og armen. Jeg ble utskrevet etter halvannet døgn, men måtte holde meg i ro og ta smertestillende noen dager.

24. mai tok jeg opp tråden og begynte å mosjonere igjen.

 
7. juni nådde jeg mitt sjette delmål: 16,5 kg. vekttap, og mindre enn en uke senere forsvant ytterligere 200 gram. Nå begynte det imidlertid, smått om senn, å føles vanskeligere enn tidligere å opprettholde gløden. Sommeren var kommet, og sakte men sikkert demret det for meg at jeg trengte en pause fra slankingen. Jeg var luta lei, merket jeg, så jeg valgte å innvilge meg en «ferie».

De neste 3-4 ukene gjorde jeg ingenting for å gå ned i vekt, og jeg fokuserte på alt annet enn slanking. Det var herlig, og jeg nøt det. Jeg spiste fortsatt lavkarbo, men gjorde også enkelte unntak – unntak som gjorde at jeg la på meg 0,7 kg. (700 gram) i løpet av «ferien». Jeg tok også en tur til treningssenteret. Det var nemlig noe jeg savnet. Apparattreningen ble en fin avveksling fra all syklingen og alle gåturene jeg hadde bedrevet helt siden forrige høst/vinter.

Snart følte jeg meg uthvilt, tilfreds og motivert for å ta fatt igjen.

 
Den 17. juli erklærte jeg at Nå skal de siste kiloene av!. Da stod vekten på 77,5 kg., og jeg hadde 8,5 kg. igjen til målet.

Kunne jeg klare å bli ferdig med prosjektet innen året var omme? Tanken var besnærende. Jeg regnet på det og kom frem til at jeg i så fall måtte ta av 395 gram pr. uke for å klare det. Det skulle holde hardt, innså jeg, men det var jo ikke umulig. Jeg bestemte meg for å prøve å satse på det. I første omgang satte jeg derfor en deadline for å klare 20 kg. vekttap, som var mitt neste delmål. Den første uka tok jeg av 400 gram og var så langt ajour i forhold til deadlinen.

Uka etterpå ble det verre. Da gikk jeg opp hele 1,2 kg. som følge av to mega-utskeielser i anledning en begravelse og et fødselsdagsselskap.

For å bøte på skaden og komme ajour med vekten igjen, mosjonerte jeg ekstra mye i dagene som fulgte. Blant annet tok jeg runden rundt store Stokkavannet, en tur som tar 1 time og 40 minutter i mitt tempo. Men jeg var ikke fornøyd. Jeg ville gjøre enda mer. Det ble til at vi snudde oss rundt, pakket kofferten, satte oss i bilen og kjørte til Sirdal, hvor vi fikk låne ei hytte for 4 dager. Oppholdet ble for min del noe à la Fatcamp i Sirdal.

Vel hjemme kunne jeg atter smile, da vekten viste at jeg hadde tatt av 1,5 kg. i løpet av uka.

Jeg klarte imidlertid ikke å komme ajour igjen etter vektøkningen. Det ble for tøft, på tross av flere kreative påfunn for å få økt treningsmengden. Å se skuffelsen i øynene ville jeg imidlertid ikke. Til det var jeg nå altfor oppsatt på å bli ferdig med slankingen innen nyttår. Som for å klamre meg til et siste halmstrå, prøvde jeg 3 uker før første deadline å pepp-talke meg selv til å stå på og ikke gi opp før nederlaget var et faktum og deadlinen passert. Men dette gjorde meg i realiteten bare stresset og førte til at jeg mistet (eller slapp??) tøylene og begynte å overspise stadig mer – etterhvert uten hemninger.

Nå var jeg kommet helt ut av rytmen…

Å sette seg så knalltøffe mål hadde vist seg å ikke være særlig klokt. Jeg burde legge til rette for å lykkes fremfor å legge opp til fiasko og nederlag. Allerede samme dag fant jeg en YouTube-video med budskapet A goal without a plan is just a wish (Et mål uten en plan er bare et ønske). Den handlet om det å nå sine mål, samt viktigheten av å nøye seg med små steg (babysteps) ad gangen istedenfor å gape over for mye på én gang. Den lærdommen kom akkurat til rett tid, for å si det sånn. (Når eleven er rede, dukker læreren opp, er det et gammelt visdomsordtak som sier.)

Glad og fornøyd med oppdagelsen valgte jeg å gjøre akkurat det som kvinnen på YouTube oppfordret sine seere til: Jeg la(get) en detaljert og helt spesifikk plan for hvordan- og hva jeg skulle gjøre de neste 28 dagene. Dette var spennende, for sånn hadde jeg ikke tenkt før (bortsett fra én gang, da jeg gjennomførte 6-ukerseksperimentet i februar/mars). Jeg planla at jeg skulle trene på treningssenter minimum 1 time 3 ganger i uka, samt drikke 2 liter vann hver dag. Det fikk holde som babysteps for meg, fant jeg ut. Jeg begynte den 26. september. Den første uka gikk strålende, og jeg merket med en gang fordelen ved å ha en fast handlingsplan å gå etter.

Samtidig følte jeg at tiden var moden for å flytte fokus vekk fra ukentlig vekttap. Derfor besluttet jeg at jeg fra 10. oktober skulle ha veiedag bare én gang pr. måned.

For første gang på 15 år (!) prøvde jeg også en gruppetreningstime, nærmere bestemt zumba. Det gikk ikke fullt så bra. Zumba var ikke noe for meg, og jeg forlot salen etter et kvarter. Da hadde jeg ikke blitt varm engang, så jeg gikk ned til tredemølla og vektene og fortsatte treningsøkten der.

Etter 28 dager hadde jeg gjennomført alt i henhold til planen min og vel så det. Akkurat som ved eksperimentet sist vinter, endte jeg opp med å ha gjort mer enn det jeg hadde planlagt. Dette fungerte så bra at jeg bestemte meg for å lage flere slike planer fremover. Spesielt kjekt var det at flere av leserne mine ble inspirert til lage sine egne 28-dagersplaner, de også! :-)

Oppsummering:

 
Dette året har jeg tatt av 8,5 kg., og min BMI ligger nå på 26,6 (litt overvekt).

Totalt tilsvarer dette en BMI-reduksjon på 6,3 og en vektreduksjon på 18 kg.. Jeg veier for øyeblikket 75,5 kg. og har 6,5 kg. igjen å slanke bort.

Målet er altså å veie 69 kg..

 
Alt i alt har dette vært et utrolig bra år for meg! Jeg vil ikke nå målet i løpet av 2010, slik jeg håpte, men hvis denne utviklingen fortsetter, kan jeg se frem til store ting også neste år!

Bare vent å se; 2011 skal bli mitt år fremfor noens, ha ha ha ha ha! :-D