En følelse får 15 minutters anerkjennelse

Ja ja, så måtte jeg bare innse at det er for sent å bruke den gode, gamle Levis-buksa mi. Jeg hadde gledet meg til igjen å kunne bruke den, men sjansen ble forspilt fordi jeg ikke var klar over hvor mye kroppen hadde krympet.

Midt oppe i all gleden over å ha krympet mer enn jeg trodde, kjente jeg et stikk av noe sårt innvendig. Jeg mener at følelser er til for å anerkjennes, så jeg velger å ta følelsen som det den er, og tillater meg å kjenne på den – et kvarters tid, ihvertfall ;-) Så får det være nok. Lengre enn det har jeg ikke tenkt å pleie ubehaget. Jeg kan jo benytte sjansen til å sette ord på følelsen med det samme, da. Det skal visstnok være viktig å gjøre det, så here goes:

Det jeg føler ved tanken på buksa, ligner mest på…
… sorg? Hva i alle verdens land og riker er det for slags..? Ordet sorg gir meg umiddelbart visse assosiasjoner, så jeg forfølger tanken dit den vil, om bare for et øyeblikk. (Det har ikke gått et kvarter ennå, så jeg tar meg tid til det.) Straks oppdager jeg sammenhengen. Se hva jeg skrev i fjor på denne tiden – den gang var det noe så banalt som sjokoladenisser som ble katalysator for en lignende følelse:

Et eller annet er tydeligvis modent for å bli forløst ut av min organisme i takt med med at kiloene forsvinner fra kroppen, men jeg er ikke sikker på hva det er. Jeg tror det må være rester av sorgen jeg har båret på etter en traumatisk hendelse for endel år siden – en sorg jeg tidligere har skrevet om her og her. Systemet trenger en omprogrammering. Jeg oppdaterer min indre harddisk!

Det handler om erfaringer. Det handler om at håp og drømmer går i vasken og at planer må legges brakk. Det handler om å måtte se muligheter gå til spille. Deri ligger min sårhet, og derav kom da også mitt livs store sorg for noen år siden. Derfor føler jeg et stikk av smerte hver gang jeg oppdager at en gyllen mulighet er gått meg hus forbi. Det behøver ikke å gjelde noe stort og viktig engang (ref. tapte olabukser og sjokoladenisser). At det tapte ville vært forbundet med glede, er nok til at den såre følelsen melder seg. Jeg tror det er hjertet som hvisker:

— Psst, Laila, her er det noe. Her har vi vært før. Kjenner du?

Noe sier meg at dette temaet er nært knyttet til min spiseforstyrrelse. Og ja, jeg kjenner det. Jeg kjenner stikket i hjertet over det tapte, også denne gangen. Men der jeg tidligere ville ha søkt glede (og trøst) i mat og sjokolade, kan jeg nå åpne opp og slippe ut det vonde som skygger for gleden i hjertet. Det samme gjorde jeg før jul i fjor, da jeg hulket og lot snørr og tårer renne istedenfor å kjøpe sjokoladenisse på REMA. Nå, ett år senere, er jeg kommet enda et skritt lengre. Tårene fosser ikke nå, de fukter bare øynene mine med en dråpe i hvert.

Jeg heales sakte men sikkert, og jeg er så glad! Stadig oftere opplever jeg å være fri til å kunne ta et valg når det gjelder hva jeg skal putte i munnen. Dette er stort for meg, som er vant med at maten kontrollerer og styrer MEG, som ved tvang. Gleden over dette miraklet som skjer med meg i takt med vektreduksjonen, er så dyp og ektefølt at den lindrer all sorg og smerte som jeg noen gang har hatt.

I skrivende stund blir øynene våte igjen, men denne gangen er det gledestårer. Jeg er takknemlig og rørt, og ikke lengre lei meg for at jeg ikke rakk å bruke Levis-buksa før det var for sent. Pytt pytt, sann! Hvilken rolle spiller vel det, når jeg faktisk er i ferd med å nå målet mitt – og endatil blir helbredet på toppen av det! :-D Hurra!

OK, nå er de 15 minuttene oppbrukt, så da gjenstår det bare å si: Takk, Universet!  ((eller Gud, om du vil.))