En førjulsutfordring

Jeg slet i går ettermiddag. REMA 1000 hadde fått inn sjokoladenisser! Det var jeg ikke mentalt forberedt på da jeg dro dit for å kjøpe kjøttdeig, kjøttpålegg, kylling og tomater. Ved kassen var det kø, så jeg stilte meg bakerst. Og BANG, der stod herlighetene rett foran nesa mi. Store sjokoladenisser – til bare 22,- kroner!

Det tok bare noen sekunder og vips, så hoppet en nisse opp i handlekurven min. Den luringen!

Nei da. Det var selvsagt jeg som la den der. Jeg måtte bare kjenne hvordan det føltes å gjøre det! Kassakøen beveget seg så sakte at jeg visste at jeg hadde tid til å tenke meg om. Da merket jeg hvordan tankene begynte å lete febrilsk etter en unnskyldning for å ta sjokoladenissen med meg hjem! Heldigvis kom jeg på noe jeg hadde glemt å kjøpe, så jeg måtte forlate køen og gå inn i butikken igjen. Det ble som å distrahere meg selv ut av denne… eh, distraksjonen. Det fungerte. Etterpå gikk jeg og satte sjokoladenissen tilbake på plass (motvillig, men dog) og forlot etterhvert butikken med de varene jeg hadde kommet dit for å handle.

For mange ville nok dette føles som en seier, men for meg var det mer smertefullt enn tilfredsstillende å gå ut av butikken. Jeg har vært avhengig av sjokolade i flere år og har derfor utviklet et anstrengt forhold til det. For tiden har jeg ikke sjokolade i hus, noe jeg selvsagt visste da jeg stod på REMA. Sjokoladenissene var jeg ikke forberedt på. Synet av dem kom overraskende på meg og trigget min gamle angst for ikke å ha sjokolade tilgjengelig hjemme (en angst jeg tidligere unngikk ved alltid å ha et lite lager i kjøleskapet). Derfor slet jeg virkelig da jeg forlot åstedet. Det psykiske stresset avtok ikke før jeg var hjemme, og da det ville slippe taket, merket jeg hvordan gråten presset på i brystet.

Jeg lot tårene bare komme og prøvde så godt jeg kunne å kjenne på, akseptere og være i følelsen som nå strømmet gjennom meg. Dette er noe jeg for et par uker siden bestemte meg for å gjøre i slike øyeblikk. Det var vondt og ubehagelig, men jeg visste at det var nødvendig og det rette å gjøre, og ikke minst; jeg var klar for det. Det siste er helt vesentlig og selve nøkkelen til at jeg klarte det. Det faktum at jeg på forhånd hadde visualisert nøyaktig hvordan jeg skulle takle slike situasjoner – være i følelsen, akseptere den og gi slipp, gjorde meg i stand til å gripe øyeblikket og gjøre nettopp det. Hadde jeg ikke forberedt meg mentalt på den måten, så hadde jeg reagert instinktivt og søkt å avlede oppmerksomheten over på noe annet enn det følelsesmessige ubehaget (mat!). Det hadde i så fall ikke forløst noe og ikke gitt noen gevinst.

Gevinsten av det jeg gjorde, kom etterpå. En følelse av total fred, avslapning, harmoni, takknemlighet og lykke fylte meg i går kveld.

Et eller annet er tydeligvis modent for å bli forløst ut av min organisme i takt med med at kiloene forsvinner fra kroppen, men jeg er ikke sikker på hva det er. Jeg tror det må være rester av sorgen jeg har båret på etter en traumatisk hendelse for endel år siden – en sorg jeg tidligere har skrevet om her og her. Systemet trenger en omprogrammering. Jeg oppdaterer min indre harddisk!

Jeg velger å være åpen om dette her i bloggen, selv om jeg vet at overspising og spiseforstyrrelser gjerne er forbundet med skam. Jeg nekter å la skammen stå i veien for å dele dette med andre, for jeg mener det har en verdi. Ikke bare virker det klargjørende og forløsende for meg selv å sette ord på denne prosessen. For alt jeg vet, kan det også hende at noen som stikker innom bloggen, selv sliter med emosjonelt stress forbundet med mat. Hvis det kan hjelpe noen å lese om mine erfaringer på veien mot å gjenvinne kontrollen over spisingen, så ville det være kjempeflott!