Nå har jeg vært i tenkeboksen en god stund. Ja, jeg har bedrevet mer tenkning enn slanking en periode nå. Mitt Prosjekt Ned i vekt er ikke ennå fullført, men etter 2 ½ år innser jeg at dette med slanking er noe jeg ikke lengre klarer å engasjere meg for. Tanken på å «bli slank» er blitt mindre vesentlig for meg enn andre ting – som helse, først og fremst.
God helse er et tema som opptar meg stadig mer. Det har fortsatt med kropp å gjøre, og jeg mener fortsatt at kroppsvekten har betydning for helsa. Dessuten; så overvektig som jeg var for 2 ½ år siden, og så andpusten som jeg ble av å bevege meg (med tilhørende smerter i brystet), var det uten tvil det å gå ned i vekt som var det viktigste jeg kunne ta tak i akkurat da.
Etterhvert som kiloene forsvant, ble formen bedre, og jeg kunne trene mer intenst. Senere la jeg om kostholdet til lavkarbo, hvilket skulle vise seg å gi enda flere helsemessige gevinster: Utslett på huden forsvant, og det samme gjorde magetrøbbelet jeg så ofte var plaget med. Bedre tannhelse må også nevnes. Jeg har ikke hatt hull i tennene siden jeg begynte med lavkarbo, og tannlegen har bemerket at det er stor forskjell på før og nå!
På et tidspunkt hadde jeg gått såpass ned i vekt at jeg kunne forlate «stormote»-avdelinger og begynne å kjøpe klær ved vanlige klesbutikker.
Dette har vært litt av en reise. Selv om det fortsatt er et stykke igjen til det uttalte målet mitt (å veie 69 kg.), er livskvaliteten allerede såpass forbedret at jeg vil betegne forskjellen som skjellsettende. Jeg merker at det å være i form og ved god helse betyr mer for meg enn hvilket tall vekten stopper på.
En viktig årsak til at jeg føler det sånn, er nok også de kronisk vonde armene mine, som til stadighet setter meg ut av spill. Forrige uke kunne jeg både øve på piano og gå lange turer i naturen uten problem. De siste fire dagene har jeg sittet her med smerter i venstre skulder, som stråler ned gjennom armen. Når jeg da kompenserer ved å bruke høyrearmen desto mer, går det etterhvert ut over den, også. Slik blir jeg nokså immobilisert. En slik påtvungen passivitet trigger i neste omgang min trang til å overspise, og så har en det gående.
Hva jeg derfor ønsker meg, er ikke først og fremst en slank kropp, men en frisk, sterk og fit kropp!
Jeg fikk booket en time hos fastlegen mandag om 1 uke, men jeg har såpass vondt at jeg nå har ringt og fått fremskjøvet timen til i ettermiddag. Jeg er nokså sikker på at skulderen er betent. Det er ikke første gang det skjer, heller. Dette har jeg hatt to ganger før – én gang i hver skulder. Hva det kommer av, aner jeg ikke – og akkurat dét er veldig frustrerende. Hadde jeg bare visst hvorfor dette skjer eller hva jeg gjør galt, så kunne jeg ha unngått det!
Nå har jeg brukt tre formiddager på å skrive dette innlegget – med høyre hånd – så nå skal jeg avslutte. Når jeg etterhvert blir frisk fra dette her, skal jeg for alvor begynne å trene opp kroppen, slik at den blir sterkere og mer motstandsdyktig. Da blir det ikke å handle om slanking, men om å holde seg fit og i form! Så får den videre vektnedgangen heller komme som en konsekvens derav. Kan hende velger jeg å opprette en ny blogg i den anledning, uten hovedfokus på slanking, men det får jeg bestemme senere.
Utover høsten og vinteren sluttet jeg å trene på treningssenter, for i stedet å gå turer eller sykle på ergometersykkelen hjemme. 
Å vite hvor du skal eller hva som er målet ditt, er én ting. Men hvordan har du tenkt å komme deg dit? Uten en bestemt plan for dette, har du strengt tatt ikke et mål i ordets rette forstand, men bare et ønske. For å lykkes med en målsetning, må du ha en plan, sier hun og legger til at en slik plan må være både spesifikk, målbar, oppnåelig, realistisk og tidsbundet. Fem kriterier, altså.