Jeg kjøpte disse løpetightsene i dag – en lang og en kort. Ikke fordi jeg løper, da. Jeg går bare, men det spiller jo ingen rolle. De kjentes gode ut da jeg prøvde dem på. Gleder meg til å bruke dem!
Stikkord: klær
I påvente av neste milepæl
Vi er inne i førjulstiden, og det ser ut til at begrepet advent får en helt spesiell betydning for meg dette året. Jeg hadde veiedag i går, og vekten stoppet på 74,4 kg.. Bare 900 gram til, så har jeg tatt av 20 kg.! Det har vært mitt delmål siden juni (!), så jeg ser virkelig frem til den dagen jeg passerer den milepælen.
Forøvrig kan jeg nå skimte også det endelige målet i horisonten! Jeg ligger bare 5,4 kg. fra målstreken, dere!!
Ellers, når det gjelder nederlaget ved å ha mistet/tapt ens favorittklesplagg, er det aldri så galt at det ikke er godt for noe. OK, jeg måtte gi slipp på «drømmen» om å gå med Levis-buksa mi, men hva har jeg fått i stedet?!
En splitter ny outfit! Ikke fra en stormote-avdeling denne gangen, men fra en helt vanlig klesbutikk!
Jeg kan til og med gå med støvletter, jo. Tenk, det har jeg aldri gjort før! Bortsett fra ridestøvlettene jeg brukte som hestejente da jeg var tenåring, har jeg aldri eid et par støvletter. Da var det kanskje på tide, eller??
:-D
Jeg føler meg meget vel i disse klærne – faktisk mer vel enn jeg ville ha følt meg i Levis-buksa, tror jeg. De er ytterst behagelige å ha på, og jeg nyter det!
Var de ikke fine, forresten? Hver sin smak, selvsagt. Selv falt jeg helt for disse plaggene da ekspeditøren fant dem frem, en etter en. Jeg måtte nemlig ha hjelp til å finne «min stil», for jeg hadde i utgangspunktet ikke mer enn en vag anelse om hva jeg var ute etter. Ekspeditøren var således av uvurderlig betydning for meg. Jeg hadde aldri i livet klart å sette sammen denne outfiten uten henne. She made my day, rett og slett (og jeg hennes? Jeg tror hun var glad for dette salget, hehe, for jeg kjøpte enda flere ting, også). Hurra for dyktige og serviceinnstilte butikkekspeditører!
Kall meg gjerne forfengelig, for det er utvilsomt en side ved meg, det også. Og hva så?
Som jeg svarte til VG da jeg stod frem i avisen sist vår:
Fortsett å lese «I påvente av neste milepæl»
Jeg har krympet mer enn jeg trodde
Det er ikke bare klær i størrelse 54/56 jeg har hatt liggende i klesskapet. Jeg har også tatt vare på et par mindre Levis-bukser fra tiden før jeg la på meg og ble så sterkt overvektig. De buksene er fortsatt helt kurante og ligger der ennå, i tilfelle jeg en vakker dag har krympet såpass at jeg får dem på igjen.
Ei av buksene er ca. 11 år gammel. I dag kom jeg plutselig til å tenke på at jeg på den tiden – i 1999 – veide omtrent like mye som jeg gjør nå! Dermed måtte jeg sjekke om den buksa kanskje kunne tas i bruk snart? Jeg forventet at den ville være litt for trang ennå, men kanskje var det ikke så mye om å gjøre? Jeg klamret meg til håpet og var veldig spent da jeg hentet den frem fra innerst i klesskapet.
Da jeg skulle trekke på meg buksa, fikk jeg omtrent bakoversveis. Gode, gamle Levis-buksa mi er nemlig ikke for trang, den er tvert imot for stor for meg nå! Hvordan er det mulig?!
Hjernen min klarer tydeligvis ikke å følge med på det som skjer. Så synd! Jeg kunne jo ha brukt den buksa for flere måneder siden. Nå må jeg bare innse at det er for sent.
Jeg får meg bare ikke til å gå med ei bukse som ser sånn ut på meg som på bildet -------->
Det blir ikke aktuelt. Kall meg gjerne forfengelig, men den buksa er altfor vid, og det er ikke pent.
Nå burde jeg sikkert være sjeleglad, og det er jeg forsåvidt også, for all del. Det skulle bare mangle. Men samtidig må jeg innrømme at jeg føler et visst ubehag ved tanken på at jeg kastet vekk muligheten til å bruke den buksa. Det hadde jeg nemlig gledet meg til. Nå har jeg derfor bestemt meg for å gå OPP i vekt igjen. Ha ha, neida… Det får være måte på hvor følelsesstyrt man skal være :p
Å gå ned i vekt behøver altså ikke være en udelt positiv opplevelse. There’s more to it than what meets the eye, for å si det sånn. Det er mer ved det enn hva øyet kan se, altså. ((Hmmm… Dette ansporet meg faktisk til å skrive om hva jeg føler i forhold til prosessen jeg gjennomgår, med vektreduksjon og det hele. Mer om det i neste innlegg!))
Men det får vente. Alt har sin tid – det ytre såvel som det indre. Her og nå synes jeg det passer best å avrunde denne posten ved å si:
YESS! Jeg har krympet mer enn jeg trodde!
:-D
Farvel, store størrelser!
Som jeg skrev for noen dager siden, hadde jeg endel for store klær liggende, som jeg måtte sortere ut og gi til Fretex. Nå har jeg endelig tatt steget og gjort jobben!
Jeg skal hilse og si det ble bedre plass i skapene. Herlig! Litt emosjonelt ble det, også. De største plaggene var i størrelse 54/56. Det hadde jeg helt glemt, og synet av den største buksa gjorde meg så sjokkert at jeg begynte å gråte. Hjernen min klarer ikke å fatte at jeg har vært så stor. Men for noen år siden, da jeg var på det tyngste, veide jeg faktisk 97 kg. og hadde en BMI på 34,2.
Jeg sier bare; aldri mer!!
Nye klær!
Når man tar av endel kilo, blir det etterhvert nødvendig å skifte ut garderoben. Med mine -13,6 kg. har jeg allerede krympet såpass at de to dongeribuksene jeg har brukt, ikke passer lengre. De er så store i størrelsen at det ikke ser fint ut.
Å gå i klesbutikker er ikke akkurat min favoritt-greie, men i dag var det faktisk litt gøy.
Jeg fant ei ny dongeribukse, et hvitt belte og en blå- og hvitstripete genser.
I nærmeste fremtid skal jeg forresten sortere og kaste en hel del klær fra skapene – klær som nå er for store for meg. Det gleder jeg meg veldig til!
Fretex kan se frem til å få en hel haug med klær fra meg :o)