Stikkord: sukker

Må tenke som en vinner!

Siden den katastrofale uke 32, med selskapeligheter, kakespising og vektoppgang, har jeg holdt meg strengt til lavkarbo. Jeg har vært i ketose i 4 strake uker, jeg har mosjonert jevnlig og tatt av 2,1 kg..

Når jeg er disiplinert og flink såpass lenge ad gangen, begynner jeg etterhvert å tenke og føle at det er på tide med en ekstra belønning. Derfor valgte jeg i går å unne meg en is. Det var en sånn karamell-ispinne fra Isbilen, som mannen min kjøpte for et par-tre uker siden. Å du å du, den smakte vel godt til kaffe’n! Himmel og hav…

Dermed røk jeg naturligvis ut av ketose, og insulinet begynte vel momentant å jobbe med både blodsukker og fettlagring, tenker jeg. Ja ja… Jeg synes nå likevel at det var verdt det, jeg da. For meg er mat nært forbundet med livskvalitet, og jeg nøt virkelig isen til fulle :o)

Når det gjelder neste delmål (-20 kg.), begynner jeg så smått å innse at det på tross av min innsats den siste måneden, nok blir for tøft å komme dit innen 7. oktober. Det føles litt leit, for det betyr i så fall at jeg neppe heller blir ferdig med Prosjekt Ned i vekt i løpet av 2010, slik jeg hadde håpet. Men for all del, det er ikke å anse som et problem. Ikke på noen måte. Et håp er tross alt bare et håp, og blir det ikke innfridd, nei vel, så fører det til en skuffelse, det er ikke verre. Dessuten – når jeg en vakker dag kommer helt i mål, vil seieren uansett veie opp for all motgang og alle skuffelser underveis! Dét er det fine med dette her ;-)

Når det er sagt, må jeg skynde meg å legge til at det fremdeles er mer enn 3 uker igjen til 7. oktober, så det er faktisk for tidlig å se skuffelsen i øynene ennå. Delmålet gjelder enn så lenge, så det er bare å kjøre på, Laila! (Snakker til meg selv her. Noen ganger har jeg nemlig en lei tendens til å erkjenne nederlag før de overhodet er blitt en realitet. Det må jeg slutte med! Bare tapere gjør sånt!)

OK, jeg ligger 2,5 kg. unna delmålet, og det er 23 dager igjen til «fristen» 7. oktober. Altså må jeg i gjennomsnitt ta av… *regne regne* … 109 gram pr. dag (!!) for å klare det. Hjeeelp, jeg trenger en ny tur til Sirdal!! :-O

Selskapeligheter med kaker i fleng

Jeg erklærer herved denne uka (uke 32) for ugyldig! :p

Slankemessig har denne uka nemlig vært en katastrofe. Jeg har vært i fødselsdagsselskap, og jeg har vært i begravelse. Begge steder bugnet det med kaker, og jeg valgte å forsyne meg i likhet med de andre. Før kakene ble servert den ene dagen, fikk vi dessuten påsmurte, fine rundstykker.

Jeg har også vært ute og spist thai-mat med ris, så der ble det enda mer karbohydrater.

Dermed har jeg nok gjort det vanskelig for meg selv (med tanke på neste delmål), men jeg står inne for valgene jeg har tatt og beklager meg på ingen måte. I dag har jeg spist lavkarbo og regner med å være i ketose igjen i kveld.

Downloading icePod

Nå har jeg i lengre tid vært konsekvent på ikke å spise sukker og karbohydratholdig mat. I dag ville jeg rett og slett ha litt karbo. Derfor valgte jeg å spise noen få Nacho chips, en halv, varm minibaguette, og så – denne:

icePod

icePod fra Hennig Olsen. Mmmm! Klart jeg måtte ha en icePod, ikke sant!

Hi hi! :-) Kjempegod var den. Og det føles helt greit å synde en gang iblant. Noen vane blir det jo ikke uansett. Ikke nå lengre. Den tiden er over. Heldigvis.

Gamle plager blir som nye

For en tid tilbake slet jeg med stadig tilbakevendende tarmkatarr. (Det vil si, diagnosen tarmkatarr stilte jeg selv uten å konsultere lege, bare for å ha sagt det.) På den tiden spiste jeg all slags mat inklusiv endel karbo-/sukkerholdige ting, og jeg hadde ingen idé om hva tarmen reagerte på.

Tidligere i år begynte jeg med lavkarbo-kost – dels for slankingens skyld og dels fordi jeg hadde symptomer på hormonforstyrrelse: Skjeggvekst, utslett i panna og PMS-plager, noe jeg forstod kunne være forårsaket av sukker og karbohydrater. Siden jeg gikk over til lavkarbo, har skjeggveksten avtatt, utslettet i panna forsvunnet, og ikke minst: Jeg har ikke vært i nærheten av å ha tarmkatarr. Magen er blitt så god og fornøyd, og luftsmertene er også borte. Dessverre har jeg ikke reflektert så mye over dette siste punktet.

I helgen som var, valgte jeg å skeie ut med å spise marsipanrull (kake med krem, syltetøy og marsipanlokk). Det førte til luft og ubehag i magen på søndag (i går) samt et vekthopp på +1 kg.! Skjønt – det var bare begynnelsen, for i dag ble det enda verre: I dag fikk jeg klare symptomer på tarmkatarr – satt på do mens svetten rant av meg og tarmen vred seg i krampe.

Det er først nå at jeg forstår hvorfor jeg var plaget av tarmkatarr for en tid tilbake. Det var alt sukkeret jeg fikk i meg!

Dessuten: At jeg stilte riktig diagnose – den gang som i dag, er jeg enda mer overbevist om etter at jeg nå fant denne YouTube-videoen av et intervju med legen Annika Dahlqvist (hør bare hva hun sier 3:43 min. uti filmen!):

 

 

Lyspæreøyeblikk!

Pling!
Jeg tror jeg har sett lyset! (Nei, jeg er ikke bipolar, selv om jeg for bare 2 dager siden skrev at jeg sliter.) Lyspæra som ble skrudd på sent i går kveld, var ikke av typen humørpære, som skrur seg av og på etter vær og vind, hadde jeg nær sagt. Nei, det var en aha-opplevelse jeg aldri har hatt før. Jeg fikk et såkalt «light bulb moment», eller lyspæreøyeblikk på norsk. Derav plinget.

De siste 2 ukene har det gått tritt, og jeg har vært nedstemt og tung til sinns. Ja, så nedfor har jeg vært, at jeg for 3-4 dager siden konstaterte at jeg er inne i en depresjon. Jeg skjønte bare ikke årsaken, så jeg har satt meg ned og prøvd å analysere meg frem til hva det kunne være. Det var ikke lett, og jeg følte at det ikke ble annet enn spekulasjon, alt sammen. Ingen av teoriene ga spesielt gjenklang i meg, så jeg ble ikke klokere. Søndag postet jeg innlegget «Det er ikke mer å si enn at …«, med den korte brødteksten: «jeg sliter».

I går da jeg Fortsett å lese «Lyspæreøyeblikk!»