Stikkord: tilbakesteg

Tøffe tak

Hei sveis! Nå har det vært liten eller ingen aktivitet her inne en stund. Her kommer en liten oppdatering.

Det har vært noen tøffe uker med mye sykdom her hjemme, og jeg har ikke vært i stand til å tenke på slanking. Helsetilstanden er nå endelig i ferd med å normalisere seg, men min allmenntilstand er fortsatt svekket. Jeg er nokså sliten og redusert. Lagt på meg har jeg også. Hvor mye, vet jeg ikke, og jeg vil ikke vite det, heller, så jeg har latt være å veie meg. Hadde jeg gått på vekten nå, så hadde jeg mistet motet, tror jeg. Det holder at det merkes godt på buksene.

Vektskjemaet vil ikke bli oppdatert før jeg er tilbake i slankemodus og vekten igjen peker nedover.

Nå ser jeg frem til å bli helt frisk, ser frem til våren og til å komme meg opp og ut!

Slutt på søtsaker, jeg trenger en skikkelig gulrot!

Siden før jul har jeg tillatt meg å skeie ut med både kaker, sjokolade og potetgull. I går hadde jeg veiedag, og det bød ikke på noen overraskelse. Jeg har naturligvis lagt på meg (nærmere bestemt 1,3 kg. den siste måneden).

Men NÅ er det slutt.

OK, julen og romjulen ble ikke slik jeg hadde tenkt (å holde meg strengt til lavkarbo), men jeg gidder ikke å se meg tilbake og dvele ved det. Det lar seg helt sikkert gjøre å finne—og påpeke—en brist i min karakter, men jeg ser ingen grunn til å fokusere på det. I stedet velger jeg å si Gjort er gjort, og spist er spist. Nå skriver vi 2011, og jeg erklærer meg herved back in business!

Det jeg trenger nå, er hverken selvbebreidelse eller mer søtsaker. Det jeg trenger, er en skikkelig «gulrot» å strekke meg etter. Jeg trodde det ville virke motiverende da jeg i begynnelsen av desember oppdaget at jeg lå bare 900 gram unna milepælen -20 kg.. Men slik ble det ikke. Igjen må jeg erkjenne at tallet på vekten ikke fungerer som en motivasjonsfaktor i seg selv. Det virker kanskje litt rart, men sånn er det tydeligvis for meg. Det er nemlig ikke første gang jeg må innse dette.

Jeg trenger rett og slett noe annet å glede meg- eller se frem til, enn bare det å komme i mål eller nå et vektmessig delmål. Jeg sier ikke at sånne måloppnåelser er bare bare, det er ikke det jeg mener. Men det med vekten er ikke noe jeg blir særlig engasjert av, helt enkelt. Det må åpenbart være noe helt annet som inspirerer meg til å stå på, enn selve vekten. Kanskje på høy tid at jeg fant ut det? Ha ha! :p

Altså trenger jeg en eller annen «gulrot» av noe slag. Når jeg først begynner å tenke på den måten, er det faktisk ikke så vanskelig å se for meg gulrota, heller. I skrivende stund kan jeg visualisere den, hengende i et snøre et stykke foran meg. Og jeg kan love at den frister! Hva det er for noe, helt konkret, skal jeg røpe i neste innlegg :) Her og nå vil jeg bare erklære meg ferdig med jul og nyttår og klar for å ta fatt på siste del av mitt Prosjekt Ned i vekt! I 2011 skal det skje! :-D

Tilstandsrapport + et titusenkronersspørsmål

OK, nå er jeg kommet helt ut av det – helt ut av rytmen. Både denne og forrige uke har jeg spist nesten alt jeg har hatt lyst på, og det har inkludert både kake, pizza og potetgull. I tillegg har jeg vært rimelig passiv. Følgelig har vekten selvsagt gått strake veien oppover – litt og litt mer for hver dag.

Ikke spør meg hva som skjer, for jeg vet ikke. Jeg har mistet kontrollen – eller kanskje rettere sagt gitt fra meg kontrollen? Dr. Phil ville sikkert ha hevdet det siste, uten at jeg kan se den vinklingen like klart som han.

Hei, jeg heter Laila, og jeg overspiser.

Hvorfor jeg mister (eller oppgir) kontrollen over matinntaket mitt, se dét er titusenkronersspørsmålet!

— Vi spiller Vil Du Bli Millionær…

…eller noe sånt.

I’ll be back >:-(

Selskapeligheter med kaker i fleng

Jeg erklærer herved denne uka (uke 32) for ugyldig! :p

Slankemessig har denne uka nemlig vært en katastrofe. Jeg har vært i fødselsdagsselskap, og jeg har vært i begravelse. Begge steder bugnet det med kaker, og jeg valgte å forsyne meg i likhet med de andre. Før kakene ble servert den ene dagen, fikk vi dessuten påsmurte, fine rundstykker.

Jeg har også vært ute og spist thai-mat med ris, så der ble det enda mer karbohydrater.

Dermed har jeg nok gjort det vanskelig for meg selv (med tanke på neste delmål), men jeg står inne for valgene jeg har tatt og beklager meg på ingen måte. I dag har jeg spist lavkarbo og regner med å være i ketose igjen i kveld.

Uke 21

Vræl, iiiiiik! Det er veldig ubehagelig for meg å skrive dette.
Jeg har overspist igjen :-(
Følgelig har vekten gått opp istedenfor ned denne uka. Jeg kjenner trangen til å bare holde det for meg selv og late som om alt går greit, men jeg vil ikke holde det hemmelig. For hvem er det man lurer i så fall, om ikke seg selv…

Det har ikke stått på trimmen, den har jeg sørget for å gjennomføre:

Mosjon denne uka:

Mandag:
55 min. spasertur

Tirsdag:
35 min. gåtur
55 min. øvelse på Pilates-teknikker

Onsdag:
1 t. gåtur
15 min. sit-ups + øvelse på Pilates-teknikker

Torsdag:
55 min. gåtur
40 min. øvelse på Pilates-teknikker

Fredag:
10 min. spasertur

Men det hjelper dessverre lite når man samtidig overspiser og det går i karbo-mat. Jeg kaster ikke opp maten, heller, så fettet legger seg bare på. Spesielt ille blir det når overspisingen skjer på toppen av alt fettet man får i seg gjennom lavkarbo-kosten (en fallgrube jeg har beskrevet her).

0,8 kg. har jeg gått opp denne uka. Sånn. Der var det avslørt. Trøsten får være at det hadde gått enda verre dersom jeg ikke hadde mosjonert ved siden av!

Du som kalte meg heldig og sa du var misunnelig på meg; nå kan du revurdere det! Dette er et slit!
:-(

Et lyspunkt
Jeg får forresten besøk langveisfra i hele uka som kommer. Jeg gleder meg veldig, og vi skal både trimme og kose oss masse sammen. Da er det nok en viss sjanse for at jeg ikke vil holde meg strengt til lavkarbo-dietten den kommende uka, heller. Faren for overspising er derimot nokså liten, tror jeg, for det er ikke noe stress forbundet med dette besøket. Bare kos :o)

Vekttap hittil: -15 kg.
Gjenstående: 9,5 kg.

Au da, dette ble ille

Det som skjedde under treningen med vekter på onsdag, har fått større ringvirkninger. Natt til i går, 17. mai, havnet jeg på sykehus.

Jeg ble utskrevet i ettermiddag, men nå må jeg bare ta det med ro, knaske smertestillende og la slanking være slanking en stund. Det gjør utrolig vondt i både nakken, skulderen, brystet og armen på venstre side. Jeg kan ikke trekke pusten dypt uten at det stikker i brystet. Helt utrolig.

Jeg trodde jeg trente bare sånn passe hardt, jeg. Men det kan altså se ut til at jeg har gjort for mye ut av det likevel. Dermed må jeg nå finne meg i å bli nokså immobilisert for en stund. Det liker jeg dårlig, men sånn er det bare. Helsa må komme først.

Når det gjelder konkurransen, er det kommet noen få bidrag – noen med riktig svar på spørsmålet og et par med feil svar (!). Så her er det fremdeles gode muligheter til å vinne!! Husk: Konkurransen avsluttes i morgen onsdag kl. 1800! Da trekker jeg én heldig vinner som vil få 1 ukes rasjon av Natural Balance Shake + shaker m/måleskje fra Oriflame!

Så heng i og meld deg på! KLIKK HER og svar riktig på et spørsmål!

På oppdagelsesferd ut av den gode sirkelen

Jeg har vært inne i en særdeles god rytme nå. Etter fem strake uker med et vekttap på 0,5 kg. pr. uke, landet jeg forrige uke på 83,5 kg., som tilsvarer et totalt vekttap på 10 kg. Og slik så det ut til å skulle fortsette. Denne siste uka tegnet det en stund til at jeg ville ta av – ikke bare 0,5 men en hel kilo. I løpet av uka har jeg nemlig vært nede i 82,5 kg.. Men akk, det var før helgen kom, og da presterte jeg jammen å skeie ut med noe så ekstremt som en marsipanrull (kake med krem, syltetøy og marsipanlokk)! I dag står vekten derfor på det samme som forrige uke: 83,5 kg..

Det kan enten regnes som stillstand eller som en vektøkning på 1 kg., alt etter hvordan man ser det. Jeg ville helt sikkert ha veid 82,5 kg. i dag, hadde det ikke vært for marsipankaka Fortsett å lese «På oppdagelsesferd ut av den gode sirkelen»

Et hjertesukk

OK, nå er jeg drittlei. Til påske fikk jeg en durabelig betennelse i den ene skulderen og måtte dra til legevakten. Nå går jeg på tablettkur og kan ikke bevege meg så mye.

Det samme skjedde med den andre skulderen for 4 år siden. Jeg forstår ikke hvorfor dette skjer. Sist januar var det håndleddet som streiket. Det var samme armen da som nå – den høyre. Jeg blir altså så forbanna drittlei at jeg kan ikke få sagt det. Møkk!

I dag er det søndag og veiedag, men jeg ser ingen vits i å veie meg. Likevel har jeg nå gjort det, fordi jeg vet at noen følger med på progresjonen her i bloggen. Og jeg har selvsagt gått opp 1 kg. denne uka. Ikke annet å forvente, og det har etter min mening ingen interesseverdi. I en slankeblogg er det vekttap som er interessant.

Sånn sett er dette en kjedelig slankeblogg. Her er det ikke mye vekttap å snakke om. I dag viser vekten det samme som den gjorde for 6 uker siden. Det kan man se av diagrammet. Jeg har tatt av 4 kg., og der har jeg stagnert.

Så hva gjør jeg nå? Den kommende uka vil – i likhet med denne – handle om alt annet enn trening. Jeg må ta det med ro, passe på skulderen og ta resten av medisinkuren. Å bloggføre hva jeg veier om 1 uke vil det med andre ord ikke være noe poeng i.

To skritt frem og ett tilbake

Usj, så kjedelig. Jeg tok ikke av men gikk opp ½ kg. denne uka og er tilbake på 89 kg.. Lurer på hvor langt tid dette prosjektet vil ta. Det går jo i sneglefart. Sukk.

Jeg skulle ønske at jeg tok av ½ kg. pr. uke. Det ville ha gitt en opplevelse av stadig fremgang. Men det spørs om jeg ikke bare må smøre meg med tålmodighet og innse at dette nødvendigvis må ta sin tid.

Å trene går rimelig greit, men når det kommer til kostholdet, følger jeg ikke noe bestemt opplegg. Jeg spiser hva jeg vil når jeg vil. Det betyr ikke at jeg hiver innpå med alskens fetende mat, men det blir ofte til at jeg summa summarum har småspist for mye i løpet av en dag. «Bare litt av det» og «bare litt av det» og så «bare litt av det» utgjør tilsammen nok til å innvirke på vekten.

Dessverre kjenner jeg ikke til noe alternativ. Det er et vanskelig emne, dette med mat, og det eneste som i lang tid har fungert for meg, er å gi meg selv full frihet i matveien. Kun da er jeg i balanse og kan slappe av. Da slipper jeg å tenke på og bekymre meg om mat og matens innhold og kan bare lytte til kroppens signaler.

Mitt noe anstrengte forhold til mat og det å spise gjør det vanskelig å leve med rigide regler og forbud på det området. Det ville bare ha medført stress og gjort at jeg til slutt hadde avreagert ved å hive innpå uforholdsvis store mengder hvilken-som-helst mat på én gang. Og det betrakter jeg virkelig ikke som noe alternativ.

Derfor tror jeg at jeg må belage meg på at denne vektreduksjonen vil ta TID.