I den senere tid er det blitt postet endel meningsutvekslinger om barnevernet i flere norske blogger. Jeg har fått inntrykk av at barnevern er et tema som ganske mange mener noe om. Og ikke bare det; Hva enten meningene går den ene eller den andre veien, registrerer jeg at endel gir uttrykk for nokså bestemte oppfatninger, til og med. I enkelte bloggers kommentarfelt kan det virke som om meningsmotstanderne står steilt mot hverandre. Dette synes jeg virker litt rart, eller kanskje "påfallende" er ordet.
Den ene siden er ofte representert av personer (fortrinnsvis foreldre) som har hatt direkte erfaring med barnevernet. Den andre siden består som regel av noen som aldri har hatt med barnevernet å gjøre (eller som såvidt har vært innom etaten i jobb-/yrkessammenheng).
Det som virker noe pussig, er at de sistnevnte ofte blankt avviser den fremstilling av etaten som gis av personer som selv er eller har vært part i en barnevernssak.
Nettstedet BarnasRett.no har etterhvert samlet sammen en masse beretninger, hvor folk fra hele landet forteller om sitt møte og sin erfaring med barnevernet. Det disse forteller, er jevnt over skremmende lesning. Beretningene danner dessuten tilsammen et mønster, som ikke lar seg benekte; Uten unntak forteller de om en barnevernstjeneste som:
- leter aktivt etter mest mulig de kan sverte foreldrene med, og/eller som
- fremmer direkte usanne påstander om forholdene i hjemmet, og/eller som
- krever foreldrenes uforbeholdne godtakelse av alt som barnevernet sier, gjør eller foreslår (les: befaler), og/eller som
- fratar barn og foreldre deres rettssikkerhet ved å legge skjul på vital informasjon, og/eller som
- konsekvent unnlater å nevne (langt mindre hensynta) faktaopplysninger som ville stilt saken i et helt annet lys
Dette til tross; Endel bloggere/debattanter later til å ville "sette skapet på plass" ved å tilbakevise den til tider sterke kritikken av barnevernsetaten. Dette får meg til å ville spørre:
Hvor mange tilfeller av injurier og myndighetsovergrep fra barnevernets side mener man må foreligge for å kunne konstatere at det er noe alvorlig galt fatt med etaten som sådan?
Når det er sagt, spiller det for enkeltes vedkommende sikkert ingen rolle hvor mange tilfeller de får høre om, så lenge de ikke tilbys håndfaste bevis. For enkelhets skyld – samt av gammel vane – velger nok mange å basere sin oppfatning på prinsippet "ingen røyk uten ild" (underforstått; når barnevernet er koblet inn, må det jo ligge et eller annet alvorlig til grunn). Men denne teorien kan like gjerne snus den andre veien, slik at den underforstått sier følgende:
Når stadig flere forteller rystende barnevernshistorier, som innbyrdes har påfallende mange likhetstrekk, må det jo være noe alvorlig galt med barnevernets saksbehandling.
Eller gjelder kanskje ikke teorien om røyk uten ild i forhold til barnevernet?
Arkivert i 
Stikkord: 
