lailand.net

Jeg har hittil ikke involvert meg i bloggdebatten som omhandler enkjønnede pars adgang til å adoptere barn. (Til gjengjeld har jeg skrevet 2 bloggartikler vedrørende henholdsvis ekteskap og registrert partnerskap.) Jeg har forsåvidt ikke tenkt å formidle noe standpunkt eller argument for eller imot slik adopsjon, nå heller. Her og nå er det hva jeg registrerer i forbindelse med den pågående bloggdebatt jeg vil sette ord på.

Spørsmålet er altså hvorvidt dagens gjeldende adopsjonsvilkår burde endres til å åpne for at likekjønnede par kan bli vurdert – og eventuelt godkjennes – som adoptivforeldre på lik linje med tokjønnede. Eller rettere sagt er det dette spørsmålet som burde ha vært gjenstand for diskusjon. (Mer om dette i et senere avsnitt.)

Den følgende uttalelsen, som jeg har hentet fra et vilkårlig kommentarfelt, er imidlertid svært illustrerende for den tilnærming til saken som det store flertallet foretar:

Poenget mitt er at ingen skal ha rett til å adoptere – men at man ikke skal kunne bli vurdert på ett helhetlig grunnlag på grunn av seksuell legning er rein diskriminering.

Ettersom dagens adopsjonsbestemmelser er – og fortsatt skal være – tuftet på hensynet til barnet og barnets rettigheter og behov, og siden barn normalt ikke berøres av voksnes soveromslek hverken på godt eller vondt, har de voksnes sex-liv og legninger ingenting i en slik drøftelse å gjøre. Overhodet ingenting, hverken som begrunnelse eller argument – nei, ikke engang som et moment. Så har det da heller aldri vært noen forutsetning i loven at adoptivforeldres seksuelle preferanser måtte være sånn eller slik! Dette er derfor en utidig avsporing i en ellers viktig debatt.

I vår tids stadig mer sex-fokuserte samfunn er det snart ikke rom for å se noen tema i lys av annet enn sex og legninger, men jeg synes likevel det er forsøket verdt: Jeg påpekte ovenfor hva som burde ha vært problemstillingen man diskuterte og vil nå gå litt videre på det. En faktor som barnet nemlig forholder seg til og opplever på jevnlig basis, er omsorgspersonenes kjønn (ref. formuleringen enkjønnede par og tokjønnede par).

Legg merke til at jeg ikke dermed sier noe om hvor stor eller liten vekt dette kjønnsaspektet må tillegges. Vektleggingen er en del av selve drøftelsen (som jeg ikke skal begi meg inn på). Det jeg sier, er at i en diskusjon som i bunn og grunn angår barns livsvilkår, er det de momenter som berører barnet på et eller annet vis, som må gripes fatt i. Momentene må med andre ord være relevante. Å unnlate helt å vurdere mors- og farsfigurens rolle og betydning, for eksempel, mens man derimot gjør et poeng ut av den seksuelle legningen til de voksne, er i beste fall villedende.

Vi snakker altså om adopsjon, noe som for de barn det gjelder, får følger av livsvarig betydning. Hva som er til barnets beste burde derfor – ikke bare tjene som et utgangspunkt for-, men også være den overordnede og sentrale problemstillingen gjennom hele debatten. Hva jeg derimot registrerer – og det med en viss forferdelse, om jeg må si det – er at nesten alle bloggdeltakere utelukkende ser saken i lys av homofiles rettigheter. Kun 1 person (eller er det to?) har etter hva jeg kan se, vinklet saken ut ifra adoptivbarnets ståsted og innsett at dette med de voksnes kjønn i det minste påkaller svar på enkelte spørsmål. Når så han på sin side igjen, velger å ignorere hva internasjonal forskning har funnet vedrørende barn med likekjønnede omsorgspersoner, ja da har jeg bare en ting mer å si:

Jeg er IKKE imponert!