Den såkalte prøvingsretten har til nå vært eksklusivt forbeholdt Høyesterett – da nærmere bestemt som den adgang eller myndighet Høyesterett har til å kjenne et stortingsvedtak ugyldig. Selv om det forsåvidt kunne tenkes å passe som definisjon også på andre slags overprøvinger av vedtak, har begrepet prøvingsrett såvidt jeg vet, ikke vært vanlig å benytte i andre sammenhenger enn den nevnte. Likevel vet jeg sannelig ikke hvilket annet ord som kunne passe for det prinsippet stavangeradvokaten Atle Helljesen ser ut til å ha oppfunnet denne sommeren. Ja, for slik det klart virker på meg, er det en—for enkeltindividet—selvstendig prøvingsrett i forhold til rettsavgjørelser Helljesen ser for seg.
I artikkelen «Nødrett» å ta fosterbarna ut av Tyrkia på Aftenbladet.no kan man lese at "fosterforeldrene handlet i en nødrettssituasjon" da de smuglet de to fosterbarna ut av Tyrkia. Dette ifølge advokat Atle Helljesen. Han mener altså at handlingen var juridisk forsvarlig.
Hva slags nødssituasjon var det så tale om? Vel, en tyrkisk domstol hadde nedlagt forbud mot at de to fosterbarna – som er både norske og tyrkiske statsborgere – forlot Tyrkia (deres fars hjemland). Barnevernet i Stavanger fikk ikke rettens medhold i at en slik avgjørelse ville være i strid med en traktat som Tyrkia og Norge har ratifisert. Dommen ble anket av barnevernet, og ankesaken ble berammet til september måned.
Utsmuglingen ble imidlertid foretatt allerede i august, idet fosterfaren skal ha hevdet at "vi følte det tvingende nødvendig å få guttene hjem av hensyn til deres helse". Forholdet får derfor ingen rettslige følger for fosterforeldrene.
Skal vi se… Den angivelige nødrettsregelen, herr advokat Atle Helljesen, den må vel da formodentlig lyde slik som dette:
"Hvis det etter en privatpersons egen vurdering vil virke urimelig belastende for den selv eller dens familie å etterleve et rettslig nedlagt forbud, så kan hun/han fritt og uten å måtte stilles til ansvar for det, handle som om forbudet ikke gjaldt."
Jeg ville nå snarere betegne dette som en individuell adgang til å sette til side et rettskraftig myndighetsvedtak (hvis vedtaket/forbudet virker skremmende på en, for eksempel). Ettersom du jo er utdannet jurist, og siden det skal være likhet for loven, regner jeg med at vi nå kan betrakte dette som generelt retningsgivende for oss alle, Helljesen?
Arkivert i 
Stikkord: 
