«Folks tillit til rettsvesenet blir stadig bedre», melder Aftenposten i dag. Dette er basert på en spørreundersøkelse av 1003 personer over 15 år, utført av MMI. Nå ble ikke min mening etterspurt, men jeg kan jo gi uttrykk for den likevel, her i bloggen min :)
Har jeg tillit til rettsvesenet?
Her må jeg si både ja og nei. Ikke fordi jeg ikke kan bestemme meg, men fordi jeg ser svaret som å avhenge av hva en legger i spørsmålet. Ja, hva ligger det i "tillit til rettsvesenet"?
– Huff, nå begynner hun der igjen med sine tørre analyser, tenker kanskje noen. – Det er da så enkelt som å bare svare ja eller nei. Vel, dem om det. De som måtte mene at det er vilkårlig om en svarer ja eller nei – altså uinteressant om en tolker spørsmålet sånn eller slik – må gjerne fortelle meg hva et slikt svar skulle være av verdi for.
La meg si det slik: Hvis tillit til rettsvesenet betyr tillit til at domstolene jevnt over har sin juridiske dømmekraft intakt, eller at de altså evner å anvende jussen på sakens fakta (subsumsjon, som det heter), da har jeg tillit til rettsvesenet. Likeså hvis spørsmålet henspeiler på at domstolene søker å få avdekket sannheten før de dømmer. Det har jeg også tillit til at de gjør.
At en dermed stort sett kan regne med å få medhold i de krav og påstander som er berettigede, stoler jeg likevel ikke på. For selv om domstolene søker sannheten, innbiller jeg meg ikke at de som regel også finner den. Til det tror jeg vi har for få dyktige advokater. Og siden advokatene også er en del av rettsvesenet (ja, endog en viktig del), må jeg svare nei på spørsmålet om jeg stoler på at et berettiget, rettslig krav vil tas til følge. Å stole på det mener jeg ville være naivt.