La oss si at jeg ikke lengre husker bloggens navn. Det er da heller ikke så viktig hva den het. Langt viktigere er det faktum at en viss blogg, til tross for sin korte levetid, har rukket å sette sine spor i flere. Så også i meg. Bare noen få dager var bloggen oppe og gikk, før den anonyme eieren i går fjernet den helt. Hans håp om å kunne bruke bloggen til å formidle hvordan hans hebefile legning bekymrer og plager ham, ble brått erstattet med en skremmende erkjennelse av hvilken risiko han derved løp; risikoen for å få sin identitet avslørt og i verste fall – sin tilværelse snudd på hodet.
En slik frykt er etter min mening fullt berettiget. Idet det slår meg hvilket unådig samfunn vi lever i, anser jeg slettingen av bloggen som intet mindre enn et strategisk klokt valg. La oss ikke snakke tøv; Verden er faktisk ikke kommet lengre enn at det jaktes grådig og uhemmet på enkeltstående syndebukker. Og når media, politi m.fl. først får kloa i en som tilfeldigvis kunne passe, må denne pent finne seg i å bli pålagt det meste av ansvaret for et større samfunnsproblem, som for eksempel barnepornografi. Dette selv om vedkommende måtte spille en perifer og alldeles uvesentlig rolle i det hele. Som om ikke dette var nok, kan altså teppet bli dratt fullstendig vekk under beina på en, idet ens private sfære også kan gå med i dragsuget.
Foruten å formidle min fulle forståelse for den fremmedes avgjørelse om å slette bloggen, vil jeg samtidig få uttrykke min respekt for beslutningen om å opprette den til å begynne med. De to valgene tilsammen – å opprette bloggen, samt å nedlegge den – betrakter jeg av en eller annen grunn som forsvarlige, begge to. Derfor anser jeg omstendighetene ikke som noe nederlag for vedkommende, hverken på den ene eller den andre måten. Snarere tvert om! At bloggen måtte dø, er snarere et pinlig nederlag for vårt samfunn anno 2006.
Arkivert i 
Stikkord: 
