lailand.net

Innehaver av bloggen Ja vi elsker…, Svorsken som han kaller seg, avrundet sin etappe i bloggstafetten ved å gi meg oppdraget: Skriv hvorfor jeg og andre som bor i Oslo, burde flytte til Stavanger. Jeg sier takk, griper pinnen og gjør herved mitt for å fullføre etappe nr. 30 i denne stafettens første runde.

(NB: Alle lenker i denne posten åpnes i nytt vindu/ny fane.)

 
Hvorfor Svorsken og andre som bor i Oslo, burde flytte til Stavanger.

Slik den strengt tatt står, altså etter sin ordlyd, etterlyser oppgaveteksten informasjon som jeg ikke har – og nok aldri vil få – tilgang til. Ikke engang det faktum at jeg i sin tid selv flyttet fra Oslo til Stavanger, kan tjene som å utpeke noen grunner for andre til å gjøre det samme. Det som utgjør hinderet, er det normative ordet "burde". Slike føringer kommer etter min mening innenfra den enkelte av oss. Og fordi min egen autonomi forbyr meg å vite noe om ukjente personers motiver for sine valg, måtte min besvarelse av oppgaven etter en slik bokstavtro tolkning av den, kort og godt ha blitt slik:

«Jeg vet ikke.»

Selv om enkelte nylig har påberopt en tvingende nødvendighet for enhver stafettdeltaker til å holde seg strengt til oppgaveteksten man får oppgitt, og de krever at man ellers må sendes på hodet rett ut av det gode selskap, er det noe som sier meg at 3 simple ord ikke representerer noe verdig bidrag. Jeg hadde dessuten planer – eller i det minste et håp – om å gjennomføre en lengre og mer utfordrende etappe i dette morsomme prosjektet. Jeg elsker nemlig både utfordringer og å skrive.

Så jeg tror jeg tenker what the heck, dette er min blogg, og her gjelder mine regler. Stafett eller ikke stafett; På Klinten fra hveten skjer alt vitterlig på bloggeiers premisser.

I sitrende spenning beveger jeg meg derfor bort fra en bokstavtro tolkning av oppgaven og over på en intuitiv. Og se, det åpner seg straks en hel verden av muligheter! Det er bare å velge og vrake. Jeg velger naturligvis den fortolkning som tiltaler meg mest, den som er mest "meg".

Hvorfor burde Svorsken og andre som bor i Oslo, flytte til Stavanger?, ble jeg spurt, og det første som slår meg er "å nei, du. Dere bør overhodet ikke flytte hit." Hva?!

Jo, nei, dette paradis på jord vil vi altså ha for oss selv, tusen takk. Det skulle tatt seg ut om det kom enda flere sultne mennesker til Vågen under Gladmat-festivalen hver sommer enn de som pr. i dag allerede går i trengsel og står i køer ved bodene. Ikke engang på en lystyaught eller seilbåt i havnen ville det da være plass til at dere kunne sitte med pilsen deres. Nei, hold dere der dere er!

Husk nå bare på hvilke sterke muskler dere utvikler av å måke snø der borte! Mmm… flotte, macho og sexy muskler. Hvis dere flyttet hit til Stavanger, ville jo kroppen sakte men sikkert forfalle mens dere satt og ventet på snøen som falt i fjor, hadde jeg nær sagt. Her er det grønt omtrent hele året, skjønner dere. Nei, ta til vettet og erkjenn ulempene ved et mildt klima, sier jeg. Vi går praktisk talt nesten glipp av årstidene her! Ta gjerne en svipptur bort en vintermåned i 2008 og se selv, hvis dere ikke tror meg. Ikke fordi jeg spår at været vil fortone seg helt typisk akkurat det året, det er ikke det jeg mener. Men i 2008 regner vi likevel med endel tilreisende i forbindelse med Kulturbyen Stavanger, så noen Oslo-folk til eller fra kan vel ikke skade i den anledning, tenker jeg.

Bare pass på at dere ikke kommer i skade for å kjøpe enveisbilletter! Det gjorde nemlig jeg i sin tid, som sagt, og siden er jeg blitt "integrert", som det heter så fint. Flott ord, riktignok, men det har jammen vist seg å være skumle saker, det der med å slå seg ned og ta seg arbeid her i byen. Det kan jeg bekrefte. For meg førte det til at intet mindre enn kjærligheten dukket opp en dag på jobben, og nå sitter jeg seriøst i klisteret, kan dere tro. PANG!, sa det bare, og der falt jeg pladask og ble liggende. Slikt gjør noe med en, skal jeg si dere. Ikke til å spøke med, nei. Nå ville ikke dere nødvendigvis oppleve det samme, da, men det er altså farlig å være her. Det var bare det jeg ville frem til.

Ja, apropos pang og smell… Dere følger vel med på nyhetene? Tenk bare om dere hadde kommet i skuddlinjen til Nokas-ranerne? Eller hva hvis jeg hadde? Jeg befant meg nemlig ikke så langt unna da dramaet utspant seg på Domkirkeplassen. Vel, da hadde ikke jeg sittet her og advart dere slik jeg gjør nå, og dere hadde kanskje glemt returbillettene i 2008 og… huff, nei. La oss glemme slike tanker og heller gå over på noe annet.

Noe helt annet, kanskje til og med. For når jeg tenker meg om, kunne dere selvfølgelig ha bragt med dere noe som byen trengte, for alt jeg vet. I så fall ville Stavanger selvsagt bare blitt enda mer beriket, variert og mangfoldig enn den allerede er. Så ville vi nok fikset det med trengselen på noe vis, he he… Jo da.

Vi kunne for eksempel behøve en nevrokirurg her borte. Flere enn én også, faktisk. Har noen av dere tilfeldigvis den utdanningen i boks, så nøl for all del ikke med å ta første fly vestover. Da snakker jeg enveisbillett og tannbørsten i lomma, altså. Universitetssykehuset vårt (SUS) er nemlig i mangel av slike, har jeg hørt. Nei, ikke tannbørster, men nevrokirurger! Det var da voldsomt med kverulering fra sidelinjen her! Jeg kunne formelig lese tankene til dere bokstavtro lesere akkurat her, nemlig. Og jeg tør minne om at vi fremdeles befinner oss i min private blogg, så ædda bædda eller noe i den duren. Deal with it!, lyder kanskje vel så treffende, forsåvidt.

Nåvel. Nok om det. Nå var det nevrokirurger jeg snakket om. Ellers må jeg si at nyskapere av alle slag passer som hånd i hanske med denne byen. Pionérene (og selvfølgelig de hardtarbeidende menn og kvinner) innen oljebransjen har jo hatt voldsomt mye å si for Stavanger (og omvendt). Den kalles ikke oljehovedstaden for ingenting, liksom. Selv er jeg ikke blant de nevnte, men det er til gjengjeld mannen min. Etter å ha fullført en lang karriere innenfor et av oljeselskapene, har han nå etablert sin egen, selvstendige virksomhet. Det er ikke akkurat få gründere her i distriktet, når sant skal sies. Og med tanke på hvor liten andel statlige overføringer denne regionen blir tildelt fra sentralt hold, er slike innovative sjeler desto mer kjærkomne. Norges laveste arbeidsledighetsprosent, hvor finner man vel den? Gjett én gang!

Sa jeg forresten at; med henblikk på innbyggerne, er Stavanger en veldig internasjonal by? Bortsett fra en rekke engelsktalende grupper, for eksempel, finner du også svensker her, eller altså "svorsker", rettere sagt. Ikke dermed sagt at du Svorsken nødvendigvis ville "finne deg sjæl" på denne kanten av landet mer enn du gjør på østlandet – eller i Sverige, for den del. Slikt tror jeg for det første ikke avhenger av geografi. For det andre vet jeg ingenting om hva som gjør deg – eller noen andre, for den del – lykkelig og hel som menneske. Jeg vet bare så mye at jeg selv, som opprinnelig er nord-trønder og som har hatt en mellomstasjon i Oslo, har funnet min yndlingshageplett på jord her midt iblant siddisene (som Stavanger-folk populært kalles, hva enten de er "ekte" eller "uekte" sådanne).

Jeg vet forresten en ting til, og det får bli mitt poeng avslutningsvis: Slik jeg ser det, skjer ingenting tilfeldig her i livet, så det må ha vært en eller annen grunn til at Svorsken ga meg akkurat den oppgaven han gjorde. Hva den grunnen var, skal jeg derimot ikke ha sagt noe om. Som nevnt i starten kan jeg ikke uttale meg om ukjente menneskers motiver for å gjøre som de gjør – eller spørre som de gjør, mer presist. Jeg er nemlig ikke tankeleser når det kommer til stykket, selv om jeg enkelte steder i teksten har latet som jeg er nettopp det. Bare for moro skyld! Sånn, da har jeg presisert det helt til slutt, dere som måtte føle at jeg hadde en aldri så liten negativ appell til dere. Okei? No hard feelings.

 
Neste stafettetappe skal gjennomføres av eieren av bloggen "Bak skyggene", nemlig Delirium. Oppgaven jeg gir henne, er relativt åpen og lyder som følger:

«Om menneskesinnets potensial.»

Lykke til!