Her forleden var mannen min og jeg i en bokhandel. Der så vi ei bok med et cover som sa: Happiness is a choice!. Den ble katalysator for en diskusjon oss imellom, om hvorvidt det å være lykkelig er noe man velger. Han mener at det er det. Vi er ikke helt enige.
Jeg betrakter lykke som en tilstand som kommer og går av seg selv. Den er flyktig, akkurat som det å være ulykkelig også er det. I bunn og grunn tror jeg ikke at vi velger noen tilstand bevisst. Jeg tror enhver tilstand er et resultat av en mengde ubevisste og tildels komplekse prosesser i ens organisme.
Nå har jeg ikke lest den nevnte boken vi så. Men det skal ikke forundre meg om den presenterer en metode for å føle seg lykkelig når som helst og hvor som helst. Kanskje den foreslår at man ser seg selv i baderomsspeilet og gjentar "jeg er lykkelig!" femti ganger pr. dag?
Jeg mener ikke å undervurdere tankens makt. Langt derifra. Det er bare det at jeg definerer det å være lykkelig som noe annet og dypere forankret enn de positive følelser man kan suggerere seg til ved hjelp av tanken. Men men, kan hende tar jeg feil.
Arkivert i 
Stikkord: 
