Det kan vel ha vært for 8 år siden, sånn omtrent. Vi kjøpte og fikk installert MiniDisc-spiller i bilen. Den er helt topp, også den dag i dag! Vi hadde allerede MiniDisc-spiller i stereoanlegget hjemme i stua, og det var jammen herlig også å få skiftet ut den gamle kassettspilleren i bilen med noe digitalt. For en lyd! Tenk bare: Chris Rea eller Tina Turner på full vreng og klampen i bånn – vrrrrrommmmmm! Ah…
Vi har vel en cirka 30–40 MiniDiscs i samlingen til nå. Da jeg for en tid siden stakk innom en elektro-butikk for å kjøpe flere, trodde jeg ikke mine egne ører. Jeg fant dem ikke noe sted i butikken og henvendte meg derfor til ekspeditøren. Jeg gikk ut ifra at MiniDiscene da kanskje lå i ei hylle bak disken eller noe. Men nei, da. Hun visste ikke engang hva det var jeg snakket om! Litt forundret begynte jeg å beskrive hva jeg var ute etter.
– Sånn der minidisc, sa jeg og viste den omtrentlige størrelsen med hendene.
– Det er ikke disse her du mener, da?, spurte hun og tok frem en slags data-diskett. Som om hun trodde at jeg tilfeldigvis hadde valgt en engelsk betegnelse for noe som egentlig bare var en liten diskett (det er det jo også forsåvidt, men..).
– Nei. Det heter MiniDisc, altså, sa jeg. – Det er det som er navnet på dem, liksom.
Jeg måtte til slutt forlate butikken tomhendt. Det ser ut som om MiniDisc ikke fås kjøpt lengre! Det er i så fall helt utrolig til å være noe såpass bra, avansert, lite og praktisk. Hva skjer??
Arkivert i 
