I disse voldtekts- og overfallstider kom jeg til å tenke på en episode som fant sted en sen lørdagsnatt for endel år siden. Dette var mens jeg fremdeles levde som enslig og bodde alene – nærmere bestemt i en blokkleilighet i 3. etasje. På denne tiden jobbet jeg på en nattklubb. Fredags- og lørdagsnettene var de lengste, og da kom jeg ikke hjem før kl. 0415.
Like etter at jeg var kommet hjem fra jobb denne lørdagsnatten, ble jeg stående musestille på gulvet i stua mi. Jeg lyttet. Det var en mistenkelig lyd, og den kom utenfra, utenfor vinduet. Både stuevinduet og soveromsvinduet vendte mot en bakgård, og de lå slik til at du kunne klatre ut av dem og ned på ei smal metalltrapp som var festet til veggen og gikk helt ned til gateplan. Er det flukttrapp eller rømningstrapp det heter? Branntrapp, kanskje. Uansett…
Jeg hadde bare rukket å skru på en liten lampett før jeg hørte lyden, så leiligheten var nokså dunkel. Lyden ble sterkere, og jeg var nå sikker på at jeg hørte riktig. En eller annen var på vei opp branntrappen utenfor – klokka 0415 om natten!
Med ett slo det meg at dersom jeg hadde ligget i senga mi nå, avkledd og i dyp søvn rett innenfor soveromsvinduet, kunne jeg ha vært ille ute. Det var lett å knuse både stuevinduet og soveromsvinduet. Men her stod jeg nå tilfeldigvis fullt påkledd, og hva hadde jeg på meg? Jo, arbeidsuniformen. Jeg hadde svarte bukser, hvit skjorte og svart vest på meg.
Her var det bare en ting å gjøre. Fremdeles med dunkel belysning i stua stilte jeg meg opp rett foran vinduet. Jeg stod helt rolig med rak rygg og stirret alvorlig ned på mannen som nå var cirka halvannen meter fra platået utenfor mine vinduer. Fordi han kikket ned et øyeblikk, så han meg ikke med en gang. Men i neste sekund løftet han blikket opp mot vinduet der jeg stod og ventet på ham…
Han rykket til, og beina sviktet nesten under ham. Han ble tydelig skremt av denne uniformkledde personen som plutselig stod i vinduet på denne tiden av døgnet. Jeg hadde dessuten lagt armene i kors, som for å signalisere at han ba om trøbbel dersom han klatret lengre opp. Faktum er at jeg var klar for det meste. Av en eller annen grunn var jeg overhodet ikke redd. Bare klar.
Straks han så meg, begynte mannen å gå nedover igjen, sakte men sikkert, idet han løftet en hånd og viste håndflaten, som om han tok hintet og sa "greit". For at han ikke skulle ombestemme seg og komme tilbake, åpnet jeg like godt vinduet, lente meg ut og sa så bryskt og mandig jeg bare kunne: "Hva er det du gjør her!" Han sa at han lurte på om det bodde noen ved navn Jensen (eller hva det nå var) i denne blokka. "Forsvinn!", ropte jeg bare, og såsnart han var kommet ned på gateplan, gikk han raskt vekk og forsvant.
Og snipp snapp snute, så kunne jeg legge meg trygt og godt i sengen min, sliten og trett etter en lang arbeidsnatt.
Arkivert i 
Stikkord: 
