Takket være sine foreldre blir norsk-somaliske jenter omskåret i stor skala. Norsk rett er klar: I likhet med selve utførelsen av-, er også medvirkning til slik kjønnslemlestelse, straffbart for alle som bor i Norge, også dersom omskjæringen foretas i utlandet. Innvandrerforeldre som tar døtrene sine med til sitt tidligere hjemland og får dem omskåret, risikerer likevel bare noen få år i fengsel. Pr. i dag er nemlig straffen for å medvirke til slik lemlestelse, fengsel inntil 3 år – med mulighet for en forlengelse inntil 8 år dersom inngrepet medfører at jenta dør eller får store helsemessige skader.
(Se Lov om forbud mot kjønnslemlestelse).
Bestemmelsen gjelder uavhengig av om man har kjennskap til loven eller ikke. Her som ellers nytter det ikke å forsvare seg med at "jeg visste/trodde ikke at det var straffbart". En helsestasjon i Oslo har likevel valgt å iverksette et ekstraordinært tiltak: I Søndre Nordstrand bydel ber helsestasjonen de aktuelle innvandrerforeldrene om å signere en egenerklæring før de reiser til sitt tidligere hjemland. Med denne erklæringen bekrefter foreldrene for det første at de er inneforstått med straffbarheten av å medvirke til omskjæring av jenter. Videre erklærer de at de ikke skal bidra til slik kjønnslemlestelse.
Poengløst ekstratiltak?
Jeg forstår ikke hva slags effekt helsestasjonen ser for seg at dette vil ha. For de av foreldrene som likevel går hen og får sine døtre omskåret, vil dette dokumentet neppe få noen juridisk betydning. Straffen blir neppe strengere som følge av at de visste om forbudet. Og siden den begåtte handling er irreversibel (ikke mulig å omgjøre), faller hele poenget med løftet uansett bort. For det tredje kan jeg heller ikke tenke meg at et eventuelt erstatningskrav fra datteren vil stå noe sterkere med et slikt dokument enn uten. Det er tross alt ikke løftebruddet men selve overgrepet og følgene derav, hun i så fall skal ha kompensasjon for.
Videre sier det seg selv at egenerklæringen er overflødig i forhold til de av disse foreldrene som allerede er prinsipielt imot kjønnslemlestelse.
Verdien av slike egenerklæringer er nok dermed svært begrenset. Muligens kan en ikke se vekk ifra at det kan ha en preventiv effekt for enkelte, ved at de tenker seg om to ganger idet de vurderer å handle i strid med sin egen skriftlige erklæring. Dette blir likevel noe søkt, all den stund tradisjonen tross alt betyr så mye for mange at de fremdeles i dag holder den i hevd.
Urimelig hastevedtak?
Som et strakstiltak har Regjeringen nå bedt politiet nekte å utstede pass til familier som de mistenker vil reise og få utført kjønnslemlestelse. Det er selvsagt en klar ulempe ved dette, i og med at det vil ramme folk på basis av mistanke og ikke bevis. Ta våre somaliske innvandrere, for eksempel. Mange av dem har faktisk tatt avstand fra ukulturen med omskjæring av jenter, altså oppriktig. Hvordan skille disse fra dem som lyver på seg det samme standpunktet bare for å få utstedt pass? Her er det duket for problemer.
Bevis-spørsmålet og motforestillinger
Hva gjelder straff, kan intet straffetiltak gjennomføres medmindre ugjerningen kan påvises og dokumenteres. I utgangspunktet forutsetter dette at det er blitt foretatt en helseundersøkelse av jenta. Det ligger i sakens natur. Men allerede her butter det imot hos enkelte, som mener at slike undersøkelser i så fall må bli obligatorisk for alle jenter i Norge. Alle eller ingen, tenker de. Hvis ikke, er det rasisme!
Andre igjen, mener at en slik undersøkelse i seg selv er et overgrep, slik at en kjønnslemlestet dermed ville bli offer for overgrep to ganger på rad.
Det skal ikke være lett…
3 års fengsel – en vits
Hvordan man enn løser akkurat dette med å få dokumentert de enkelte tilfeller av kjønnslemlestelse, tror jeg uansett ikke at det å risikere 3 års fengselsstraff vil ha noen særlig avskrekkende effekt. Det må nok sterkere lut til for å komme dette ondet til livs.
Jeg har et forslag.
La oss endre loven og erstatte dagens fengselsstraff med utvisning fra landet for dem som faktisk medvirker til kjønnslemlestelse. En slik rettsregel ville stilt foreldrene i en helt annen valgsituasjon enn den de i dag står overfor. Valget ville plutselig stå mellom å få bli i Norge eller å bli utvist.
Arkivert i 
Stikkord: 
