Da jeg stod ved kassen på KIWI i dag, hørte jeg et klirr. Det var mannen foran meg i køen som mistet et kronestykke på gulvet. Han hadde nettopp betalt varene sine og holdt på å fomle med lommeboka da det sa klirr!.
— Du mistet 1 krone, sa jeg da det virket som om han ikke oppdaget det.
Mannen tittet ned og fikk øye på krona. Men i stedet for å bøye seg ned og ta den opp, mumlet han bare noe, sparket likegyldig til mynten med skoen, tok varene sine og gikk ut.
— OK, tenkte jeg og bøyde meg ned selv i stedet. I tillegg til at jeg fikk trent lårmusklene litt, ble jeg 1 krone rikere.
Ei krone her og ei krone der. Det blir penger av det.Hadde det vært en 50-øring, hadde jeg gjort akkurat det samme. Og jeg er ikke fattig engang. Jeg undrer meg over hva det er med folk som ikke gidder å bøye seg ned og plukke opp småmynter? Det kan umulig være mange som har så vondt i ryggen at de ikke klarer å bøye seg ned. At de har mer enn nok av penger? Det tviler jeg på! Med en slik holdning til penger at et kronestykke anses verdiløst, må de snarere slite med økonomien, tenker jeg. For de vil jo ikke tiltrekke seg penger da.
Kanskje dreier det seg om en frykt for at folk skal tro man er fattig? For meg er det helt uinteressant hva folk rundt meg måtte tenke. Det er min egen tanke som teller: Ei krone her og ei krone der. Det blir penger av det. (KIWI-kjedens slagord, faktisk. Et litt morsomt sammentreff der :-) Jeg har ikke tall på hvor mye penger jeg har funnet og plukket opp gjennom årenes løp, men at det er snakk om tusener av kroner, er garantert.
Arkivert i 
Stikkord: 
