I går fant jeg et gammelt avisutklipp liggende i et skap. Jeg måtte le litt da jeg leste det. Det er et leserinnlegg som jeg skrev i Stavanger Aftenblad for endel år siden. Temaet dreide seg om kvinner i fylkespolitikken. Leserinnlegget mitt var en reaksjon på en avisartikkel hvor to kvinnelige fylkespolitikere stod frem og erklærte at de trakk seg ut av politikken, idet de beklaget seg over at ting ikke var lagt til rette for dem. Dette provoserte meg.
Jeg vet ikke om problematikken er aktuell i dag ((Kvinner i lokalpolitikken er fremdeles en aktuell problematikk, iflg. Stavanger Aftenblad)), men innlegget innehar ihvertfall noen prinsipielle betraktninger som jeg fremdeles forfekter. Uansett kunne det være litt morsomt å forevige det, så here goes…
(Siden den konkrete saken er flere år gammel, skal jeg denne gang være snill og bruke de to kvinnenes initialer istedenfor deres fulle navn.)
Rett mann på rett plass er ofte en kvinne, har jeg hørt, men det stemmer tydeligvis ikke på visse plasser.
S.N. (SP) og T.K. (AP) stod fram i Aftenbladet 7. november og beskrev fylkespolitikken som en mannsbastion, hvor det ikke er kultur for å slippe kvinner til.
Når jeg leser hva denne typen likestillingsforkjempere sier, blir jeg provosert, og fylt med en blanding av skuffelse og flauhet på kvinners vegne. Forstår jeg S.N. og T.K. riktig, er man i kraft av sitt kvinnelige kjønn automatisk kompetent til å være fylkespolitiker. 50 prosent av politikerne burde nemlig være kvinner, sier de to som en hovedregel.
Jeg bare spør: På hvilke samfunnsområder overlater man ledelsen til folk ved å «slippe dem til» for at de skal få en sjanse til å bevise sine evner? Er ikke prinsippet slik at den som har vist og viser sanne lederegenskaper, blir sett på som den beste lederen, og dermed blir oppnevnt? Kan vi ta sjansen på å ha et system i vårt topp-politiske plan, hvor man «slipper til» folk til lederposisjoner?
T.K. ønsket tidligere å få i stand en fylkestingssamling om etikk og samspill. Fikk hun det til? Nei.
– Det ble tiet ihjel, sier hun, og legger til at "det er typisk kvinnelig å ønske en mer åpen og direkte dialog".
– Vi har prøvd, hevder S.N. og T.K..
Ganske riktig, der har de selv sagt det. Det er typisk for slike kvinner å ønske og å prøve! Det som de så tydelig beviser, er at de ikke representerer kvinnen i overskriften her. Hvorfor tillot de saken å bli tiet ihjel?
– Det er ullent, og ingen har kontroll, sier S.N. om den fylkespolitiske arena.
– Som kvinne er du bare en toer her i fylket, sier hun også.
I neste omgang beviser hun hvor rett hun har, ved å trekke seg ut av fylkespolitikken – og flere kvinner med henne! Jeg bare spør: Er det å trekke seg ut på grunn av motkrefter noe som kjennetegner en ener? Er ikke enere travelt opptatt med å kjempe fram og ivareta viktige verdier? Enere setter seg vel ikke ned og sutrer over tilstanden. De ville sett på den «ulne, kontrolløse» forfatningen som en åpning for å vise ledervilje.
Fra en konferanse om nye former for lederskap, gjengir S.N. et bilde som hun mener illustrerer en ideeell ledelsesstruktur:
– Når en flokk med gjess flyr, bytter de på å fly foran, og de drar etter tur.
Ja vel, men er det dette som representerer naturlovene som former spillereglene i et samfunn? Visse universelle lover gjør seg nemlig gjeldende gjennom hele livet, og vi ser det like tydelig i dyreriket. Lederen i flokken er blitt leder fordi han eller hun ser på seg selv som lederen. Her kommer en sentral universell lov inn: Du blir sett på av andre slik du ser på deg selv.
Hva er det de signaliserer, T.K., S.N. og de andre kvinnene som nå kapitulerer? At de er enere? At de har evnen til å få viktige saker gjennom? Eller at de faktisk er toere?
Kvinner, gå først inn i dere selv og finn ut hvem dere er, før dere krever å bli likestilte med noen som helst! Deres personlige karakter forteller mer enn tusen ord!
Det er noe paradoksalt med den likestillingsformen som de her argumenterer for. Det faktum at noen krever respekt for å være noe de ikke engang selv mener de er, det er patetisk, spør du meg!