lailand.net

Hver julaften pleier noen organisasjoner å holde dørene åpne for fattige, ensomme og/eller hjemløse. Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon er blant disse aktørene her i byen. For noen juler siden tok min mann og jeg kontakt med sistnevnte. Siden ingen av barna våre skulle være hos oss på selve julaften, fant vi ut at vi istedenfor å bare sitte hjemme for oss selv og glo på TV-skjermen, heller kunne sjekke muligheten til å gjøre litt nytte for oss på noe vis. Selv har vi det romslig og godt og er klar over at vi er privilegerte. Ikke alle mennesker har/er det. Dermed kom vi til å tenke på Kirkens Bymisjon og deres arrangement.

Kanskje kunne Kirkens Bymisjon trenge et par hjelpende hender – eller fire? Vi kunne for eksempel være med å rydde, bære ting, stelle i stand eller gjøre andre forefallende oppgaver? Vi ringte og spurte.

Kirkens Bymisjon var svært positive til forespørselen og ønsket oss hjertelig velkomne. Under telefonsamtalen fikk jeg også bekreftet at de hadde et piano, så jeg lot dem vite at jeg også kunne spille til allsang og som underholdning, dersom det var behov for det. Flott, sa de. Vi kunne komme klokka da og da. Greit, det gjorde vi.

Det skulle imidlertid bli en litt merkelig og blandet opplevelse, det hele. Helt fra vi kom og til vi dro hjem, hadde vi begge en klar opplevelse av å være overflødige. Det virket ikke som om Bymisjonen hadde behov for vår hjelp i det hele tatt. Da vi ankom og spurte hva vi kunne hjelpe med, svarte de bare nei da, det går bra, bare finn en plass å sette dere. Se her er det ledig. Så ble vi vist til et bord og servert julemat og brus, som gjester. Etterpå var det riskrem til dessert, og vi ble servert kaffe. Vi så på hverandre og lurte begge på hvorfor vi satt her passive og ble traktert på lik linje med gjestene.

Så begynte de å dele ut julegaver til de fremmøtte. Endel butikker i byen hadde gitt en masse produkter og varer til dette formålet. Da noen ville gi oss en pakke hver, begynte det å bli ubehagelig. Jeg takket høflig nei til pakken og minnet om at vi hadde kommet for å hjelpe til, men igjen insisterte de på at vi skulle ta imot. Det nyttet ikke å protestere. Motvillig pakket mannen min opp 2-3 par nye herresokker, og i min pakke lå det en ny, sort vindjakke. Dette føltes så utrolig feil, og det gjorde oss ille til mote.

Som om ikke dette var nok, hadde de til og med en mann som spilte julesanger på piano. Dette ble rett og slett for dumt. Da tiden var inne til å gå rundt juletreet, oppfordret han plutselig meg til å spille, idet han selv vek plassen liksom av høflighet eller noe. På dette tidspunktet ønsket jeg bare å dra hjem, men nå var det for sent. Vi hadde jo fått så mye og kunne ikke dra hjem nå. Jeg satte meg ved pianoet og akkompagnerte mens folk gikk rundt juletreet og sang. Mannen min hadde fremdeles ikke fått gjøre noe som helst annet enn å sitte til pynt og bli skjemt bort.

Først da kvelden var over, fikk vi omsider lov til å være med å rydde av bordene og skyve noen bord og stoler bort til en vegg. Det var det hele. Det gikk forresten rimelig raskt, for det var nokså mange medhjelpere tilstede.

Spørsmålet jeg stiller meg i ettertid, er hvorfor Kirkens Bymisjon besvarte henvendelsen som de gjorde, og ga inntrykk av at de hadde bruk for flere medhjelpere. Det var jo slett ikke tilfelle. Jeg innrømmer at en tanke har streifet meg mer enn én gang: Det hører nemlig med til historien at det også ble holdt tale og såkalt vitnesbyrd i løpet av kvelden. Kanskje ble vi ansett som potensielt ufrelste, som kunne bli omvendt? Uansett ble vi skuffet av Kirkens Bymisjon etter denne erfaringen.