En venn av meg hadde en periode to jobber. Foruten hans faste heltidsjobb på dagtid, jobbet han deltid som klubbvert på en av byens nattklubber (forøvrig den samme nattklubben hvor jeg også jobbet).
Min venn var avhengig av å benytte egen bil på jobb, i tillegg også som transportmiddel til og fra deltidsjobben. Det siste skyldtes avstanden hjemmefra til nattklubben samt den sene arbeidstiden der. Utgiftene for bruken av privatbil gikk følgelig til fratrekk i selvangivelsen. Det vil si; i lengre tid var det iallfall slik. En dag var det nemlig slutt, og han fikk ikke lengre adgang til å foreta avskrivning av denne kjøringen til og fra nattklubben. Likningskontoret hadde fått det for seg at han kunne reise kollektivt. De skattemessige avskrivingssatsene kalkuleres ut ifra hva som er det rimeligste transportmiddel-alternativet, og likningskontoret mente altså at han kunne ta bussen.
Det kunne han imidlertid ikke – ihvertfall ikke mer enn én vei, nemlig til jobb. Etter endt arbeidsnatt i halv fem-tiden om morgenen gikk det ingen buss hjem. Så enkelt var det. Min venn forsøkte etter beste evne å forklare likningskontoret dette enkle faktum, og minnet om at dersom han tok bussen til jobb, så måtte han ta drosje hjem (med de omkostninger dét innebar).
Likningskontoret var ikke enig. Gikk det ingen buss hjem, så fantes det et rimeligere alternativ enn drosje, nemlig egen bil! Til jobb, derimot, var det rimeligst å ta bussen.
Kjapp og klartenkt som min venn er, spurte han om det var slik å forstå at han måtte ta med seg bilen i lommen når han tok bussen til jobb? Akkurat det fikk han ikke noe skikkelig svar på, så da er det vel slik, må en anta.
Arkivert i 
Stikkord: 
