lailand.net

Da jeg i natt skrev under oppropet Nei til EUs datalagringsdirektiv, var jeg nummer syv hundre på lista. I skrivende stund er antallet underskrifter tredoblet.

For å oppsummere hva saken dreier seg om, kort og greit, siterer jeg fra Stein Egil Omlands artikkel I all stillhet blir vi Øst-Tyskland i Stavanger Aftenblad:

I løpet av 2008 blir EUs Datalagringsdirektiv en del av norsk lov. Dermed blir alle norske teleoperatører, som Telenor, NetCom og Lyse, pålagt å oppbevare alle opplysninger om all vår nettbruk, hvilke sider vi leser, hvem vi sender mail til – og får mail fra. De må også gjemme alle opplysningene om hvem vi har fått telefon fra – og hvem vi har ringt til, og hvor mobiltelefonen vår befant seg mens samtalen pågikk. Ja, og så selvfølgelig hvem vi har sendt sms til, og fått sms fra. Ikke mer, egentlig.

Opplysningene skal lagres fra seks til 24 måneder, og kunne utleveres til myndighetene ved mistanke om alvorlige kriminelle handlinger.

Dette er en kontroversiell sak, men utrolig nok og på tross av det, er det ikke reist noen offentlig debatt om saken. Enkelte har da også gått ut og sagt at de finner dette ubegripelig. En arbeidsgruppe ledet av Samferdselsdepartementet utarbeider i disse dager riktignok et brev som skal ut på høring til våren, men det er også alt. Den offisielle, åpne debatten er fraværende.

Til gjengjeld tas den hos et par nettaviser, og ikke minst – av bloggenorge. Ikke alle er imot at datalagringsdirektivet innføres, men de som er det, fokuserer stort sett på to problemer ved det: Den utvidede datalagringen vil for det første krenke personvernet. For det andre, hevder man, vil den innebære et brudd med det rettsprinsipp at man er uskyldig inntil det motsatte er bevist.

Som nevnt, har også jeg skrevet under på oppropet. Mitt hovedankepunkt i forhold til direktivet er imidlertid et litt annet enn begge de to nevnte. Ikke for det; jeg ser absolutt personvernhensynet, og det må vektlegges sterkt. Om denne type datalagring ikke akkurat føles så truende for mitt eget personverns vedkommende, så er jeg da i stand til å skjønne at det kan oppleves slik for veldig mange. Og den opplevelsen må være fullstendig berettiget, etter min mening. Det kan unektelig også virke som om vi nå skal behandles som potensielt kriminelle, alle som en, uten at jeg dermed vil gå så langt som å tro at vi faktisk vil anses som skyldige i utgangspunktet.

Storebror ser deg!, er altså hva folk i hovedsak er opptatt av. Personlig finner jeg det mer nærliggende å snu den vinklingen på hodet. Det virkelige problemet mener jeg nemlig ligger i at ingen ser Storebror. Som en debattant ved navn Kjell Olav Kaland har sagt det på Aftenbladets debattside:

Hvorfor skal vi stole på at myndighetene gjør det rette? Hvem skal overvåke myndighetene?

Hvem skal overvåke myndighetene?– Jeg bare venter på at det kommer opp en sak angående misbruk av dataene. Det kommer til å skje, legger han til. Og jeg drister meg faktisk til å undertegne den også, jeg, i tillegg til oppropet. Det er bare en spådom, riktignok, men i motsetning til for eksempel dommedagsprofetiene vedr. klimaendringene, er denne spådommen tross alt ikke basert på ren gjetting. At opplysninger og data til tider blir misbrukt, vet vi av erfaring.

Vi gjør derfor klokt i å forvente denne type problemer knyttet til innføringen av datalagringsdirektivet. Misbruket vil formodentlig ikke forekomme i noen stor utstrekning, men når det skjer, vil det være desto mer alvorlig. Sannheten kommer som regel for en dag, og avsløringer av myndighetsovertramp skjer da også rett som det er. Den eller de uskyldige som på den måten får en ubehagelig sak rett i fanget uten å ha bedt om det, blir faktisk ofre for intet mindre enn myndighetsovergrep. Noe av det mest traumatiske kan jeg tenke meg må ligge i erkjennelsen av at datamisbruket har foregått over en viss tid innen man fikk vite om det.

Ingen ser Storebror – ikke til daglig, i det minste. Men som Big Brother-seere sikkert husker, kom også mannen bak forhenget frem på TV-skjermen etterhvert.