For noen år siden lærte jeg noe angående rett/feil fokus samt om viktigheten av årvåkenhet i øyeblikket. Av alle steder var det i en dagligvarebutikk jeg tilegnet meg denne lærdommen.
Ved to anledninger hadde jeg kjøpt Italiensk Salat i den samme butikken, og begge gangene hadde jeg oppdaget—og gitt beskjed om—at de tok hele 3-4 kroner mer for den i kassen enn hva hylleprisen tilsa. Da det samme skjedde for tredje gang, fløt begeret over for meg. En ting er at det oppstår slike feil, men siden de var gjort oppmerksomme på feilen to ganger og fremdeles ikke hadde gjort noe for å rette den opp, kalkulerte jeg med at de drev og lurte kundene bevisst. Det gjorde meg lettere forbannet.
Derfor ba jeg personen i kassen hilse til sjefen sin og si at jeg ville gå til media med saken. Denne butikkjeden hadde allerede for kort tid siden vært i medias søkelys på grunn av ulovlig triksing med merkingen av kjøttprodukter, så jeg håpet at trusselen om nok et mediaoppslag ville ha en viss effekt.
Og ganske riktig; personen i kassen ringte butikksjefen omgående og opplyste om hva jeg hadde sagt. Hun kom til kassen tvert, mens jeg stod der. Etter å ha prøvd seg med en dårlig unnskyldning, innså hun at noe måtte gjøres. Det hun gjorde, var følgende: Hun åpnet kassen, tok ut endel mynter samt en seddel og rakte meg et beløp som tilsvarte 20 ganger beløpet jeg hadde betalt for mye.
Der og da var jeg dessverre ikke årvåken. Bortforklaringene jeg ble servert først, hadde gjort meg enda mer provosert og indignert, så jeg handlet i affekt da jeg tok imot pengene og gikk. Først i bilen på vei hjem kom den ubehagelige erkjennelsen av at dette ble feil. Mitt poeng var jo ikke at de måtte rette opp forholdet til gangs overfor meg. Jeg mente faktisk at INGEN kunder burde bli lurt til å betale for mye for varer i kassen.
Istedenfor å snu og kjøre tilbake, bestemte jeg meg for å ringe til butikken straks jeg kom hjem. Jeg så gjorde. Det var butikksjefen som tok telefonen. Jeg presenterte meg slik at hun forstod hvem som ringte. Så ga jeg uttrykk for at jeg følte dette fikk et feil utfall. Det virket som om hun var enig i det. Jeg foreslo at jeg kom og leverte pengene tilbake, men til det sa hun:
– Nei, de pengene skal du ha.
– Men jeg har ingen glede av disse pengene, sa jeg. Det var en feil av meg å ta imot dem.
Enden på visa ble at jeg fikk komme og levere tilbake pengene (unntatt de 3-4 kronene som jeg skulle ha refundert). Begge parter ble dermed litt mer fornøyde. Begge lærte noe, også. Etter denne episoden rettet de opp i forholdet, og prisen du betaler for Italiensk Salat stemmer igjen overens med hylleprisen.
Jeg er fremdeles en prisbevisst kunde. Når jeg tar en vare ned fra hyllen og legger den i handlekurven, merker jeg meg prisen samtidig. (Det er slutt på den tiden da alle varer hadde prislapp på seg. I dag står prisene bare på hyllene.) Memoreringen av prisene gjør jeg dels fordi jeg liker å trene opp hukommelsen, og dels for å kunne sjekke at de tar rett pris i kassen. Hvor mange ganger jeg har krevd—og fått—penger tilbake, vet jeg ikke, men det er mange.
Erfaringsvis er REMA 1000 mest pålitelig. Jeg kan ikke huske at de har tatt feil pris for noe i kassen på REMA. Dessuten er de klart billigst. Ros til dem!
Arkivert i 
Stikkord: 
