Her en kveld tok min kjære og jeg en spasertur. Da passerte vi en grusbane hvor det pågikk fotballtrening for smågutter. De var delt inn i to lag og var i gang med å spille fotballkamp. En voksen mann med fløyte i munnen var tydeligvis treneren deres. Guttene var veldig ivrige og virket oppsatt på å vinne. Vi ble stående å se litt på dem.
Mannen min var selv glødende opptatt av å trene/spille fotball som guttunge, så han kunne levende sette seg inn i hvor spennende dette føltes for småguttene. Derfor skjønte han også skuffelsen hos en av disse guttene da følgende situasjon oppstod:
Det oppstod en takling som gjorde at gutten mistet ballen over til en av motstanderne. Taklingen var av en slik art at den kvalifiserte til frispark, noe gutten tydeligvis var klar over. Men treneren blåste ikke. Han lot bare spillet gå sin gang. Gutten stanset, og med forvirring i stemmen spurte han treneren:
– Skulle ikke det ha vært frispark?!
Mens han fremdeles holdt øye med kampen, sa treneren med en forsonende og dempet stemme til gutten som nå stod ved siden av ham:
– Jo da, egentlig skulle det ha vært det, men vi tar det ikke så nøye.
For en innstilling! Stakkars gutten, han måtte bare tusle avgårde og fortsette kampen uten å ha fått frisparket sitt.
Jeg blir så lei meg når barn behandles urettferdig bare fordi det «ikke er så nøye».
Arkivert i 
Stikkord: 
