Jeg har aldri bekymret meg for min helse eller for sykdommer. Ei heller har jeg tenkt å begynne med det. Livet er for kort, jeg vil ikke kaste det bort på å gå rundt og være bekymret for hva som kan skje av negative ting. Dessuten er jeg overbevist om tankens makt. Tanker som ikke er positive eller oppbyggelige, så som frykt for fremtiden, er ikke verdt å dvele ved. Slike tanker får ikke pleies eller næres – ikke gis for mye oppmerksomhet.
Dukke opp gjør tankene alltids – enten av seg selv eller som følge av at du fikk en eller annen påminnelse. Tanker lever liksom sitt eget liv, de. Og det er ikke noe problem. La dem bare gjøre det. I seg selv er ikke tanker farlige, heller ikke de negativt ladede. Bare man ikke lar dem få bygge rede i ens hode, så å si. Lar man negative tanker gjøre det, kan det på sikt faktisk utvikle seg til å bli farlig.
Vi kvinner oppfordres av helsemyndighetene til å drive og lete etter klumper i brystene våre ved å klemme på dem jevnlig, for eksempel når vi dusjer. Dette med tanke på å oppdage kreft. For meg er det helt uaktuelt å begynne med noe sånt. Å aktivt søke etter tegn på noe man for all del ikke ønsker å finne, strider rett og slett mot min generelle livsholdning og -overbevisning.
Kreftregisteret sender meg brev på brev, hvor de advarer meg mot at jeg kan få – eller allerede kan ha utviklet – kreft i livmorhalsen. Dette setter jeg ikke særlig pris på. Nylig sendte de meg et brev som lyder:
For omtrent ett år siden sendte vi deg et brev hvor vi oppfordret deg til å ta celleprøve,
– nå oppfordrer vi deg igjen!
I Norge ser vi en nedgang i antall tilfeller av livmorhalskreft. Dette skyldes at flere kvinner tar celleprøve regelmessig.
Du er ikke registrert med celleprøve fra livmorhalsen siste fire år.
Effektiv behandling finnes dersom det skulle vise seg at du har et forstadium til kreft.
Ta dine forholdsregler mot kreft i livmorhalsen:
Bestill time for celleprøve!
Undersøk deg hvert tredje år!
Legg merke til utropstegnene og den uthevede skriften. I likhet med advarselen jeg mottok for ett år siden, vil også dette brevet gå rett i søpla. Det kommer ikke på tale for meg å adoptere en slik forutinntatt- eller føre-var-holdning til sykdom som kreftregisteret anbefaler en å ha.
Hvis man søker – og forventer å finne – kreftceller, så vil den forventningen før eller senere bli innfridd, slik jeg ser det. Livet svarer nemlig i henhold til det fokus en har. Og det er ikke bare positive forventninger som manifesterer seg etter å ha blitt affirmert lenge nok. Det samme gjelder de negative. Energien som ligger i selve forventningen – det å forvente noe – er mektige saker. At tro kan flytte fjell, er jeg også overbevist om.
Noen vil sikkert innvende at det å la seg sjekke ikke nødvendigvis betyr at man forventer å finne noe galt. Nei vel? Etter min oppfatning blir det selvmotsigende. Hvis man innerst inne faktisk tror og ser for seg at cellene er fine og alt i orden, hvorfor trenger man da en ytre bekreftelse på at det er slik? Fordi man innerst inne er i tvil, ikke sant.
Det er nettopp denne typen tvil og usikkerhet i forhold til min helse jeg nekter å gi næring til. Jeg kan rett og slett ikke leve på den måten.
Arkivert i 
Stikkord: 
