Høybråten har et poeng, men blander kortene

Okei, for en stakket stund skal jeg se bort ifra at jeg har ei høne å plukke med «røykelovens far», som han gjerne kalles.

Jeg er nemlig tilbøyelig til å være litt enig med KrF-leder Dagfinn Høybråten når han i dag kommenterer Fremskrittspartiets syn på såkalt «snik-islamisering» – i Aftenbladet. Der påpeker han at FrP – i sin iver etter å nekte muslimske minoriteter såkalte særkrav, rammer alle minoriteter og utfordrer grunnleggende menneskerettigheter.

FrP er i utgangspunktet for private skoler, men gjør unntak for muslimske skoler i Oslo. Begrunnelsen de oppgir, er at det ville skapt lukkede miljøer og hemmet integreringen av disse barna til det norske samfunnet. Etter mitt skjønn har Høybråten et soleklart poeng når han hevder at dette i så fall rammer alle friskoler og alle minoriteter. Saken fordrer i seg selv en prinsipiell tenkning, og FrP bommer derfor med sin rent pragmatiske tilnærming til spørsmålet om muslimske skoler, mener han.

Enig, sier jeg.

Når det er sagt, synes jeg at også Høybråten bommer. Han trekker inn det faktum at minoritetsgrupper krever å bli servert religiøst spesialtilpasset mat i våre fengsler, og mener det rammer disse gruppenes trosfrihet hvis man ikke imøtekommer dette. Det overrasker meg ikke at han som kristen mener det, men her mener jeg han tar feil.

Som holist er jeg selv opptatt av individers og gruppers frihet til å kunne leve i pakt med sitt livssyn – altså i likhet med Høybråten. Hva slags livssyn eller livsanskuelse man har (religiøs eller annet), er dog vel å merke et individuelt anliggende, og religiøse normer er da også ment å regulere den troendes egen livsførsel, ikke andres. For eksempel er det ikke menneskene rundt den kristne personen som skal la være å utbryte «Herregud!» i tide og utide – det er den kristne selv, som i henhold til sin religion ikke skal misbruke Guds navn (ref. Bibelen/det 2. bud).

Jeg er klar over at noen ser det annerledes og at de endatil vil ha innført straffeforbud mot ytringer som virker sårende på andres religiøse følelser, men herregud liksom… *host* (galskap) Sårende eller ikke – noe hinder for vedkommendes frihet til selv å velge sin tro og livsførsel, kan det uansett ikke ses som.

På samme måte mener jeg Høybråten blander kortene når han sier at det krenker religiøse minoriteters trosfrihet dersom de ikke får bestemme hva slags mat betjeningen skal servere dem i fengslene. Begrepet trosfrihet innebærer som nevnt en rett til å ta konsekvensen av sin religiøse overbevisning og leve deretter. Det innebærer ikke at ens omgivelser også må ta konsekvensen av det.

Noen vil kanskje innvende at «det er lov å ta hensyn til folks religiøse ståsted!». Til det kan jeg bare si at jeg er helt enig. Ikke bare er det lov, det er også en fin ting å gjøre, slik jeg ser det. Poenget mitt er bare at det å ikke ta det hensynet (eventuelt la det vike til fordel for andre hensyn) – ikke må blandes sammen med—eller tolkes som en krenkelse av—de(n) religiøses trosfrihet.

signatur

Du kan skrive en kommentar, eller opprette tilbaketråkk fra din egen nettside.
Powered by WordPress