I kommentarfeltet hos en kristen blogger ((Jeg velger å ikke oppgi noen lenke dit, da jeg ikke ønsker å påpeke noen person men bare selve problemstillingen som dette eksemplet reiser.)) har en gjestekommentator blant annet skrevet følgende betraktning:
Sannheten er at alle religioner tilber den samme guden, men i forskjellige bilder og innpakninger.
Til dette svarer bloggeieren:
Nei, nei – som kristen tror vi at det finnes kun èn Gud, og at den eneste veien til Gud går gjennom Hans Sønn, Jesus Kristus. Vi har ikke samme Gud som hinduer eller muslimer. Leser du deres skrifter, og sammenligner de med Bibelen, vil du se at Gudsbildet er helt annerledes.
Etter mitt skjønn gir de to uttrykk for det samme, bare på hver sin måte, nemlig at:
- det er 1 Gud
- religionene har hver sine forestillinger om (eller bilder av) Gud
Så hvorfor svarer den kristne «nei, nei…»? Han forutsetter at Gud finnes og at det finnes kun én Gud, altså må det være denne Guds eksistens som alle religiøse mennesker forholder seg til. Hvor selvmotsigende blir det ikke da samtidig å si at nei, nei, kristne har en annen Gud enn hinduer og muslimer. Skulle tro det var et mål i seg selv å være uenig. Hva om han hadde sagt at ja, Gud er og blir én og den samme, men kristne, hinduer og muslimer har hver sin VEI til Gud – og disse veiene er svært ulike.
Men endel kristne later til å ha problemer med idéen om en felles Gud – som om de ikke vil dele «sin» Gud med noen, på tross av at de faktisk ser for seg kun én Gud i hele universet.
Til gjengjeld har jeg inntrykk av at muslimer ofte har lettere for å være med på tanken. For eksempel var jeg selv gift med en muslim da jeg var yngre – i en tid da jeg ennå kalte meg personlig kristen. Da jeg overfor ham ga uttrykk for å mene at vi trodde på den samme Gud (eller Allah, som var ordet han brukte), var han straks med på den.
Heldigvis vet jeg at ikke alle kristne er like opptatt av å fokusere på hva som ekskluderer dem og deres livssyn fra resten av menneskeheten.
Arkivert i 
Stikkord: 
