lailand.net

Skal man tro barnevernet, står det dårlig til med norske foreldres evne til å ta oss av våre egne barn. Ja, ekstremt dårlige må vi være på å gi ungene våre en forsvarlig omsorg, etter barnevernsstatistikken å dømme. Rundt 50 000 barn er nemlig blitt fjernet fra sine hjem bare de siste fire årene. ^{NB: Se fotnote}  ((Antallet fremgår av denne artikkelen som VG Nett publiserte 1. juledag. Dette antallet lar seg imidlertid ikke bekrefte av Statistisk Sentralbyrå (SSB) sine nettsider.

Tallene som VG oppgir for 2008, 2009 og 2010, ser snarere ut til å være hentet fra en SSB-tabell som viser det totale antall barn som til enhver tid VAR under offentlig omsorg. (Klikk på bildet for å forstørre.) Hvor mange barn som blir overtatt av det offentlige pr. år, fremgår ikke direkte av noen statistikk, men beregninger kan tyde på at tallet ligger et sted mellom 1000 og 2000. Det er fremdeles høyt!

)) Det tilsvarer i gjennomsnitt 34 barn pr. dag (eller 1,4 barn pr. time)!

Hvert år fødes i overkant av 60 000 barn i Norge. Mer enn 1/5 av det antallet blir altså fjernet fra foreldrene sine. Og stadig flere blir det: For hvert kalenderår settes det ny rekord i antall offentlige omsorgsovertakelser her til lands. ((I artikkelen presiseres det at «Tallene sier ikke noe om hvor mange av disse barna som er plassert frivillig (med samtykke fra barn og eller foreldre) eller hvor mange som er plassert utenfor hjemmet etter vedtak i Fylkesnemda.» Dette er imidlertid alt annet enn presist og derfor lett å tolke feil. En må først ha kjennskap til den terminologi barnevernet opererer med. Når barnevernet benytter ord som "frivillig" og "samtykke", ligger det som regel en grad av tvang bak – i den forstand at barnevernet har gitt foreldrene et ultimatum: "Enten skjer plasseringen av barna med deres samtykke, eller så kan dere risikere å ikke få treffe barna mer." Når foreldre derfor av frykt signerer plasseringsvedtaket, heter det at plasseringen skjer "frivillig" på barnevernsk.))

Hva forteller dette oss?
– eller hva forteller det om oss, for den saks skyld?

Kongefamilien er ikke et øyeblikk i tvil om hva tallene forteller: Vi trenger enda flere fosterhjem! Fredag den 16. desember gikk vårt kongehus med Kronprinsen og Kronprinsessen i spissen, offentlig ut og lanserte en stor fosterhjemskampanje i regi av Barne-, Ungdoms- og Familieetaten (Bufetat).

Kai Stene fra Prosjekt Oppreisning kalte kampanjen upassende – en betraktning både jeg og flere deler med ham. Torsdag den 8. desember, åtte dager før Kronprinsparet lanserte fosterhjemskampanjen, avslørte Adresseavisen (etterfulgt av flere andre aviser) at siden år 2000 er 52 barn blitt grovt misbrukt mens barnevernet har hatt ansvaret for dem. Dette gikk frem av en kartlegging av dommer fra landets tingretter, lagmannsretter og Høyesterett, der barnevernsbarn er blitt misbrukt i fosterhjem, avlastningshjem eller av støttekontakter oppnevnt av barnevernet. Hva gjelder overgrepenes art, gjengir avisartikkelen 16 av tilfellene i detalj. Det er sterk lesning, for å si det mildt.

52 barn siden 2000 er mange. Og enda verre blir det når man innser at antallet i realiteten må være enda høyere. Langt fra alle overgrep kommer jo opp for retten, så her kan man nok regne med relativt store mørketall. Det spørs om ikke Bufetat burde prioritert kvalitetssikring av fosterhjemmene foran rekrutteringskampanjen.

Barnemishandling forekommer også i biologiske hjem, det vet vi først og fremst takket være medias dekning av slike saker, som for eksempel Alvdalsaken og Christoffer-saken. Men dette forklarer på ingen måte at det offentlige hvert år tar så mange, endog et stadig økende antall – i fjor 12 492^NB!, i år enda flere – barn vekk fra sine foreldre og familier. Heller enn å ukritisk støtte Bufetats fosterhjemskampanje, burde noen og enhver, ja både kongelige og andre – ikke minst også våre politikere – snart stoppe opp og begynne å stille seg noen betimelige spørsmål:

Er vi nordmenn virkelig blitt så udugelige som foreldre? Etter loven skal det tross alt være svært alvorlige mangler i omsorgen et barn får, før det offentlige kan gå inn og overta omsorgen. Hva ligger bak den skremmende utviklingen? Hva skjer egentlig i barnevernsnorge??