lailand.net

Fredag 2. august hadde advokat Svein Kjetil Lode Svendsen et innlegg i Stavanger Aftenblad (papirutgaven) vedrørende barnevernet og hvordan de hever seg over lov og domstol. Barnevernssjef i Stavanger, Gunnar Toresen, har reagert på dette og gikk ut med et tilsvar i avisen sist lørdag.

Innlegget til Svendsen omhandlet det rettssikkerhetsmessige problemet som oppstår når barnevernet nekter å etterleve avgjørelser fra fylkesnemnda og tingretten.

Som advokaten bemerket, fatter retten sin avgjørelse etter at hver av partene er blitt hørt og advokatene har fremmet sine argumenter – i barnevernssaker som ellers. Hvis barnevernets krav om offentlig omsorgsovertakelse ikke blir tatt til følge, er det altså fordi retten ikke kan se at det er tilstrekkelig grunn for det. Det er loven som stiller opp vilkårene for omsorgsovertakelse, og hvis ikke lovens vilkår er oppfylt, så er de ikke oppfylt. Da skal ei heller omsorgsovertakelse finne sted.

Men hva når barnevernet gjør feil? Når barnevernet benytter sin makt til å tvinge gjennom et vedtak som er opphevet.

Det er dette problemet advokat Svein Kjetil Lode Svendsen satte søkelys på i sitt innlegg. Tre ganger de siste to årene opplevde han selv at barnevernet nektet å etterleve avgjørelser fra fylkesnemnda eller tingretten. Barnevernet hevet seg bare over og trosset disse, idet de yndet å påberope seg nødrett.

Der hvor det virkelig er nød om å gjøre, er dette et så viktig moment at barnevernet naturligvis må forventes å anføre det i retten. Men her var det først etter at sakene var behandlet og rettens avgjørelse var fattet—i foreldrenes favør—at barnevernet kom trekkende med "nødrett", som for å forsvare en videre maktutøvelse. Som Svendsen skrev, er dette en bekymringsfull utvikling som undergraver tilliten til barnevernet, og som vil skade barn på sikt.

Så kommer barnevernssjef Gunnar Toresen med et tilsvar i Aftenbladet. Under overskriften Barnevernet følger loven har innlegget følgende ingress:

Å prosedere saker i avisene er med jevne mellomrom advokaters strategi når de ikke når fram der sakene avgjøres – i domstolene.

Eh, at hvem ikke når fram? I sakene som advokaten refererte til, der vant jo foreldrene i domstolene. De som ikke nådde fram der, var barnevernet. Så det å gå ut og prosedere sin sak i avisen etterpå, må eventuelt være en strategi barnevernssjefen selv benytter seg av her.

Hva gjelder Svendsens hovedpoeng, uttaler Toresen helt kort:

Innlegget etterlater et inntrykk av et barnevern som setter seg ut over lovens regler. Slik er det jo selvfølgelig ikke, og det vet Svendsen.

Ah, så Svein Kjetil Lode Svendsen lyver altså, og han vet det til og med selv. Huff da. Stygg sak. At Svendsens innlegg "etterlater et inntrykk av" at barnevernet setter seg ut over loven, er tross alt et understatement, all den tid Svendsen jo hevdet dette uttrykkelig og i klartekst, både med overskriften Barnevernet hever seg over lov og domstol, og i selve innlegget. Og dette skal advokaten altså ha gått ut og hevdet – vel vitende om at barnevernet slettes ikke handler i strid med domstols- og fylkesnemndsvedtak? (eh, at de selvfølgelig ikke gjør det, var visst ordet barnevernssjefen brukte…)

For oss lesere blir ihvertfall én ting åpenbart her, og det er at noen lyver.

Slik er det selvfølgelig ikke, sier altså barnevernssjefen. Hva er det som er så selvfølgelig med det? Dersom det sa seg selv at barnevernet ikke handler i strid med avgjørelser fra fylkesnemnd og domstoler, så hadde vi ikke sett saker som for eksempel denne og denne. Men slike saker er det etterhvert blitt mange av. Så finnes det da heller ingen mekanisme i dagens system som hindrer barnevernet fra å kunne ture frem nærmest som de måtte ønske. Det har vist seg at barnevernet reelt sett har nokså frie tøyler. Men selv om de har såpass stor makt, misbruker de den selvfølgelig ikke.

Nei, såklart ikke, er du gal…

Såsnart han har avvist Svendsens situasjonsbeskrivelse med den korte bemerkningen, velger barnevernssjef Toresen å vie resten av sitt innlegg til noe helt annet. Da begir han seg i stedet ut på å forklare hvordan barnevernet iblant fremmer krav om at rettens vedtak ikke blir iverksatt før anken er ferdigbehandlet. En klar digresjon fra innlegget til Svendsen, skjønt det i og for seg er en grei nok opplysning. (I henhold til tvisteloven kan hver av partene i en barnevernssak, både foreldrene og barnevernet, fremme krav om slik utsatt iverksettelse og så få rettens avgjørelse på det relativt raskt.) Etter å ha forklart dette, avslutter Toresen innlegget som følger:

At foreldrene og deres advokat blir skuffet når retten omgjør avgjørelser i deres favør, er forståelig. At advokat Svendsen framstiller dette som en form for selvtekt, er usant og kritikkverdig. Barnevernet er lovlydige og domstolene avgjør!

Det den midterste setningen strengt tatt betyr, etter ordlyden, var nok ikke tilsiktet av Toresen, men ja, det er usant at advokat Svendsen framstilte dette som en form for selvtekt. For det gjorde han ikke. Det Svendsen beskrev som selvtekt, var som sagt de tilfellene hvor barnevernet ikke har fått rettens medhold men likevel tar seg til rette og med makt tvinger sin vilje gjennom overfor de barn (og familier) det gjelder. Når barnevernssjefen later som om dette omhandlet saker der retten gir barnevernet grønt lys, er det altså stråmannsargumentasjon han tyr til. ((Å «sette opp en stråmann», eller «et stråmannsargument» kan betraktes som en avledningsmanøver, ved at man ikke angriper motstanderen for det han faktisk står for, men skaper inntrykk av at motstanderen står for noe han faktisk ikke står for. Kilde: Wikipedia))

At barn og familier opplever å være prisgitt barneverns-ansattes forgodt-befinnende, uten et rettsvern, skyldes en alvorlig og grunnleggende systemsvikt.Gunnar Toresen forsøker tydeligvis å lede publikums oppmerksomhet bort fra det faktum at barn som er kommet i barnevernets søkelys, lett kan havne i en rettsløs posisjon. Når barn og familier opplever å være prisgitt barnevernsansattes eget forgodtbefinnende, uten et rettsvern, skyldes det i realiteten en alvorlig og grunnleggende systemsvikt som gjør dette mulig. Dette problemet er Toresen overhodet ikke opptatt av. Ikke desto mindre presterer han å uttale følgende i innlegget:

Vi mener rettsgarantiene skal gjelde for barns rett til beskyttelse i like stor grad som foreldres rett til fri rettshjelp og ankemuligheter.

Utsagnet høres i og for seg tilforlatelig ut, så det er kanskje ikke så rart dersom noen blir forledet til å tro på slikt som barnevernet formidler utad? En må imidlertid ikke overse i hvilken sammenheng ting blir sagt. Som nevnt, handler Toresens innlegg om en helt annen del av barnevernets praksis enn den han angivelig skulle kommentere. Det som han fyller den halve avissiden med, er vel å merke høyst u-kontroversielt stoff. At barnevernet—såvel som foreldrene—kan be om utsatt iverksettelse av et vedtak, er en helt vanlig praksis som det ikke hefter noe prinsipielt problem ved. Tvert imot gjør denne ordningen det mulig for retten å ivareta viktige rettsprinsipp som enten det minste inngreps prinsipp, eller det motsatte dersom situasjonen tilsier at man ikke bør vente. Retten vurderer og avgjør spørsmålet om utsettelse i den enkelte sak. Med andre ord er dette en ordning som på den ene eller den andre måten kan styrke barnets rettsvern. Det var i denne – for anledningen oppkonstruerte – konteksten Toresen uttalte at Vi mener rettsgarantiene skal gjelde for barns rett til beskyttelse osv…

Imponerende? Neppe. På ingen måte heller relevant som et tilsvar til den problematikk advokat Svendsen tok opp. Usaklig pjatt om selvfølgeligheter, kan det kalles på godt norsk. Men like fullt presentert i avisen som en imøtegåelse av Svendsens innlegg drøye tre uker tidligere, og dermed egnet til å kunne villede noen og enhver. Og da er vel målet antakeligvis oppnådd.

Jeg foreslår at man ser forbi blendverket og tar det for det det er; propaganda. Ren og skjær barnevernspropaganda – i kjent stil forøvrig. Det verste er etter min mening at barnevernet kan fortsette med sitt bløffmakeri og sin opptatthet av å skjerme seg selv (istedenfor barna), uten at folk flest ser ut til å reagere.