10. mars 2009
Å trene bort overvekt = homøopati?
Her forleden kom jeg til å tenke på noe vedrørende trening og slanking. Er det ikke egentlig et homøopatisk prinsipp som gjør at jeg går ned i vekt når jeg trener på treningsstudio? Jeg mener: Hvis en betrakter overvekt som en «lidelse» i seg selv, så ville vel en typisk tilnærmingsmåte fra et tradisjonelt skolemedisinsk perspektiv antakelig ha vært slik:
Problem: Overvekt – for mye tyngde på kroppen
Løsning: Å gjøre det lettere for kroppen
Da hadde det vært logisk å anmode den overvektige om å ta det med ro og ikke belaste kroppen mer enn høyst nødvendig (siden den allerede var overbelastet). Og så ville man gjerne ha fokusert på hvilke remedier som kunne motvirke symptomet, og gjerne utpekt en medisin som hadde den effekten at overvekten forsvant.
Men hva er den beste løsningen? Jo, det stikk motsatte:
Problem: Overvekt – for mye tyngde på kroppen
Løsning: Å belaste kroppen enda mer – m.a. ved å løfte ytterligere vekter, paradoksalt nok
Altså; likt kurerer likt. Homøopatiens prinsipp.
Bare en idé, som sagt. Ikke så fryktelig gjennomtenkt, men jeg tror likevel det er noe i det.
2. mars 2009
Når politikere spiller på folks skepsis
Tanken om at fundamentalistisk islamisme skulle bre om seg og få større innpass også her til lands, vekker visstnok bekymring hos endel nordmenn. Innen politikken blir Siv Jensen og FrP stadig anklaget for å «spille på» denne frykten helt bevisst og strategisk, for å kapre velgere på det. Hva det skulle være som tilsa at det fra FrPs side er et taktisk spill og ikke en reell bekymring, se det unnlater imidlertid deres kritikere konsekvent å si noe om. Dette begynner å bli veldig påfallende, synes jeg.
Tror FrPs politiske motstandere at Siv Jensen & co. ikke egentlig frykter en fremvekst av religiøs ekstremisme, men at de bare later som? Og hvorfor tror man i så fall det?
Jonas Gahr Støre (AP) unnlot å gå nærmere inn på det da han for et par uker siden fastslo at FrP «spiller på» folks frykt. Heller ikke Erling Lae (H) velger å begrunne det med noe når han konstaterer at Siv Jensen ikke egentlig har mer fordommer enn for eksempel ham selv, men at hun bare er feig og appellerer til fordommer «der ute», altså blant folket.
Hvor tar de det fra at FrP ikke egentlig deler manges frykt eller fordommer angående den nevnte utviklingen?
Siv Jensen advarer mot snikinnføring av islam og viser til en bydel i Malmø, hvor en allerede ser at enkelte grupperinger lar Sharia-lovgivning rangere over svensk lov. Skal vi da liksom innbille oss at Jensen og hennes partifeller – i realiteten ikke er så bekymret for islamisering som de vil ha det til? Ja, er det sånn å forstå at de nordmenn som har denne bekymringen på ordentlig, det er noen andre, det. Ikke FrP-folk, bare «noen andre»?
Denne vegringen mot å ta FrP på alvor er så påfallende, og det gir assosiasjoner til stortingsvalget i 2005, da selv NRK utviste den samme holdningen under sin valgdagssending. I forkant av valget gikk FrP åpent ut og erklærte at det definitivt var utelukket å støtte en borgerlig regjering med Kjell Magne Bondevik som statsminister. Partienes størrelser tatt i betraktning, tilsa dette at Bondeviks tid som statsminister faktisk var historie. På tross av den kjensgjerningen stod programleder Geir Helljesen i TV-studio og sammenlignet to grafiske søyler som representerte hver sin statsministerkandidat – Jens Stoltenberg og… Kjell Magne Bondevik. Det var helt merkelig å sitte og se på denne forestillingen. Her hjemme satt vi og undret oss over hvordan NRK kunne opptre så ignorante overfor den utvetydige informasjonen FrP hadde gått ut med før valget.
Hva gjelder det å spille på velgernes fordommer: Hvem er det egentlig som spiller på hva blant politikerne? Er det ikke først og fremst andre partier som—ved å tillegge FrP en oppkonstruert, falsk agenda—spiller på den skepsis mange velgere har til partiet?
28. februar 2009
Høybråten har et poeng, men blander kortene
Okei, for en stakket stund skal jeg se bort ifra at jeg har ei høne å plukke med «røykelovens far», som han gjerne kalles.
Jeg er nemlig tilbøyelig til å være litt enig med KrF-leder Dagfinn Høybråten når han i dag kommenterer Fremskrittspartiets syn på såkalt «snik-islamisering» – i Aftenbladet. Der påpeker han at FrP – i sin iver etter å nekte muslimske minoriteter såkalte særkrav, rammer alle minoriteter og utfordrer grunnleggende menneskerettigheter.
FrP er i utgangspunktet for private skoler, men gjør unntak for muslimske skoler i Oslo. Begrunnelsen de oppgir, er at det ville skapt lukkede miljøer og hemmet integreringen av disse barna til det norske samfunnet. Etter mitt skjønn har Høybråten et soleklart poeng når han hevder at dette i så fall rammer alle friskoler og alle minoriteter. Saken fordrer i seg selv en prinsipiell tenkning, og FrP bommer derfor med sin rent pragmatiske tilnærming til spørsmålet om muslimske skoler, mener han.
Enig, sier jeg.
Når det er sagt, synes jeg at også Høybråten bommer. Han trekker inn det faktum at minoritetsgrupper krever å bli servert religiøst spesialtilpasset mat i våre fengsler, og mener det rammer disse gruppenes trosfrihet hvis man ikke imøtekommer dette. Det overrasker meg ikke at han som kristen mener det, men her mener jeg han tar feil.
Som holist er jeg selv opptatt av individers og gruppers frihet til å kunne leve i pakt med sitt livssyn – altså i likhet med Høybråten. Hva slags livssyn eller livsanskuelse man har (religiøs eller annet), er dog vel å merke et individuelt anliggende, og religiøse normer er da også ment å regulere den troendes egen livsførsel, ikke andres. For eksempel er det ikke menneskene rundt den kristne personen som skal la være å utbryte «Herregud!» i tide og utide – det er den kristne selv, som i henhold til sin religion ikke skal misbruke Guds navn (ref. Bibelen/det 2. bud).
Jeg er klar over at noen ser det annerledes og at de endatil vil ha innført straffeforbud mot ytringer som virker sårende på andres religiøse følelser, men herregud liksom… *host* (galskap) Sårende eller ikke – noe hinder for vedkommendes frihet til selv å velge sin tro og livsførsel, kan det uansett ikke ses som.
På samme måte mener jeg Høybråten blander kortene når han sier at det krenker religiøse minoriteters trosfrihet dersom de ikke får bestemme hva slags mat betjeningen skal servere dem i fengslene. Begrepet trosfrihet innebærer som nevnt en rett til å ta konsekvensen av sin religiøse overbevisning og leve deretter. Det innebærer ikke at ens omgivelser også må ta konsekvensen av det.
Noen vil kanskje innvende at «det er lov å ta hensyn til folks religiøse ståsted!». Til det kan jeg bare si at jeg er helt enig. Ikke bare er det lov, det er også en fin ting å gjøre, slik jeg ser det. Poenget mitt er bare at det å ikke ta det hensynet (eventuelt la det vike til fordel for andre hensyn) – ikke må blandes sammen med—eller tolkes som en krenkelse av—de(n) religiøses trosfrihet.
23. februar 2009
Musikk trenger man ikke laste ned
I en nettartikkel har Aftenbladet.no lagt ut en poll hvor de stiller leserne følgende spørsmål:
Har du skrupler med å laste ned filmer og musikk ulovlig fra nettet?
Til nå har 1603 stk. besvart dette, og 68 % av dem har svart nei, de har ingen skrupler med å gjøre det. (Bare 32 % har svart ja – deriblant jeg. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har lastet ned hverken filmer eller musikk ulovlig.)
Som representant for de 68 prosentene siterer avisartikkelen en 17-åring (som er anonymisert for anledningen), og slik begrunner han sitt valg om å laste ned musikk ulovlig:
– Jeg gjør det rett og slett fordi det er for dyrt å kjøpe. Jeg har knapt råd til husleien.
Jaha, ja. Til dette kunne jeg tenkt meg å si kjære deg, 17-åring. Hør her, dette lar seg enkelt løse, på lovlig og anstendig vis, slik at du slipper å være anonym på grunn av dine handlinger. Hvis du ønsker å skaffe deg musikk å lytte til, men ikke har råd til å betale for den, ja, så er det på tide å bli kreativ, unge mann. Du har sikkert et eller annet musikkinstrument hjemme, enten en gitar, et keyboard eller i det minste ei blokkfløyte fra barneskoletiden. Ta den frem, sett deg ned og spill! Kan du ikke noter? Det gjør ingenting. Bare la fingrene leke seg, og skap din egen, unike musikk! Har du i tillegg opptaksmuligheter – for eksempel en mp3-spiller, et webkamera, videokamera eller en kassettspiller, så kan du slappe av og lytte til musikken når du vil. Helt lovlig!
Gidder du ikke, sier du? Ne-hei. Men andre, de skal gidde å bruke uker og måneder, ja, masse tid, energi og penger på å komponere og produsere musikk til din og andres frie forlystelse – endatil uten vederlag, hva?
17. februar 2009
Videoklipp: Jeg spiller «Vårbrus»
Som jeg sa jeg ville, har jeg innviet mitt nye flygel ved å lære meg «Vårbrus» av Christian Sinding.
12. februar 2009
Byens desidert beste kinamat: Peking Take-Away
Okei, de har kanskje ikke de mest innbydende lokalitetene – et gammeldags gatekjøkken. Og beliggenheten er gjerne litegrann perifer for oss som ikke pleier å ferdes på Eiganes eller Stokka.
Menyen, den står skrevet på et enkelt, hvitt A4-ark som er brettet på midten. Ikke noe fancy greier, altså.
Men bortsett fra dette:
På Peking Take-Away i Øvre Stokkavei får du den beste kinamaten i hele Stavanger. Det er min påstand.
Vi har ganske mange kinarestauranter her i Stavanger (et kjapt Google-søk, og du sitter med ei lang liste). Selv har jeg vært og spist på nesten alle. Jevnt over har de god mat, fint utsmykkede lokaler og en behagelig atmosfære. Likevel er det ingen min mann og jeg vender så ofte tilbake til, som gatekjøkkenet Peking Take-Away. Ikke fordi det ligger i gangavstand hjemmefra, for det gjør det ikke (vi må ta bilen, enten vi skal dit eller til sentrum). Nei, forklaringen er kort og godt maten. Den er bare så utrolig god.
Det er 12 år siden jeg oppdaget stedet, og allerede da la jeg merke til hvor godt maten smakte. Siden har jeg vært stamkunde (jeg har til og med telefonnummeret til sjappa lagt inn på mobilen!). Hva enten det er stekte nuder, stekt ris med kylling og reker, frityrstekt svinekjøtt med sursøt saus eller biff chop suey du ringer og bestiller, slår det ikke feil: Maten fra Peking Take-Away smaker alldeles nydelig.
Dessuten er prisene rimelige, og du får STORE porsjoner.
Jeg tror forretningen går bra, for nesten alltid er det flere kunder som henter mat samtidig med at jeg gjør det. Dette gatekjøkkenet ville nok ha blitt savnet dersom det forsvant. Måtte det aldri bli nedlagt. Jeg anbefaler alle på disse kanter å prøve Peking Take-Away i Øvre Stokkavei. Du vil ikke bli skuffet.
4. februar 2009
Godt sniffetips til forkjølte
Jeg ligger på sofaen i sengetøyet mitt for tredje dag på rad. Er forkjølet, sløv og tett i boksen. Begynner å bli lei av å føle meg som en sylteagurk i hodet. Plutselig kommer jeg til å tenke på hva foreldrene mine gjorde da jeg var lita og forkjølet. Og dette er så bra at alle burde bli tipset om det:
Hell litt vann i en kjele og varm opp til kokepunktet. Tilsett noen dråper eller en dæsj med Vademecum i det kokvarme vannet. Lukk øynene og hold hodet et stykke over kjelen, idet du sniffer dampen inn gjennom nesa. Husk at damp kan være brennvarm, så vær forsiktig!
Jeg gjorde dette nå nettopp, og det hjalp umiddelbart. Ting løste seg opp i sylteagurken, noe gørr kom ut, og jeg kan igjen puste fritt gjennom nesa. (Og se, så orket jeg å skrive et blogginnlegg, også.)
30. januar 2009
Blogg-jubileum og mimrefest
To ord: Tiden. Flyr. !! Store alpakka, sier jeg bare, i dag er det jammen 3 år siden jeg begynte å blogge.
Min opplevelse av TID er vesentlig endret de senere årene, av en eller annen grunn. Jeg lurer på om det hører alderen til, eller hva er det for noe? Jeg mener, det er da ikke mer enn 2 år siden jeg begynte å blogge? Jo, det er faktisk 3, ifølge kalenderen. Forstår ingenting jeg. Er det sånn for alle når man passerer førti, eller er det meg det er noe galt med?
Ja ja, i kveld skal vi ihvertfall på fest! Ikke for å feire bloggen min, da :-p, men for å treffe gamle arbeidskolleger fra Atlantic Hotell og mimre om «gamle dager» (les: 80/90-årene). 200 stk. er påmeldt til festen, så der blir det liv. Det blir 3-retters middag og senere DJ-musikk – begge deler visstnok i god 80/90-tallsstil.
Min mann og jeg har tilsammen jobbet 26 år på (den nå nedlagte) nattklubben Cobra i kjelleren på Atlantic. Det begynner å bli noen år siden, så jeg gleder meg til å se igjen kjente fjes. Kanskje vil vi gjenkjenne musikken som ble spilt den gang da det for alvor oppstod søt musikk, også? I så fall kommer jeg nok til å bli helt henført, tenker jeg. Tji-hi :-D
(Foto: Two champagne glasses)
29. januar 2009
Herlig, Studio 5!
Ah, så herlig det var å skifte TV-kanal i kveld, fra programmene Tabloid og Redaksjon EN på henholdsvis TV2 og NRK1, og over til Studio 5 på Kanal FEM! Over hele linja har temaet i kveld vært alternativ behandling, helbredelse og/eller snåsamannen, og Studio 5 var i så måte intet unntak. Men der mannfolka på Tabloid og Redaksjon EN satt og var både skeptiske og redde for at folk går til alternativ behandling, og derfor viet hele programmet til å prøve å diskvalifisere alt som ikke er skolemedisin, var det en helt annen stemning i sofakroken i Studio 5.
Kveldens gjest hos kvinnene i Studio 5 var Svein Østvik (bedre kjent som «Charter-Svein»). Han var invitert for å fortelle om sine erfaringer med henholdsvis meditasjon og helbredelse. Med iver og innlevelse fortalte han om den gangen ei venninne av ham ble kvitt sin kroniske hoste straks han hadde holdt hånden på brystet hennes og kanalisert kjærlighet til problemområdet der inne. På samme måte, altså ved å fokusere og kanalisere lys og kjærlighet til «vondtet», hadde han klart å forløse smerter også i sin egen skulder.
For meg, som selv har erfart akkurat det samme, er dette hverken oppsiktsvekkende eller skremmende. Jeg satt bare og nikket bekreftende til det han fortalte. Og det samme gjorde kvinnene i Studio 5: De lyttet, de nikket, og de så ut til å vite akkurat hva han pratet om. Heller ikke da han begynte å beskrive den åndelige kontakten og samtalen han hadde hatt med sin avdøde far, var det noen som rynket et øyebryn. Rørt ble man derimot, både på og foran skjermen, av det han så åpent delte med seg. Flotte mannen!
I Studio 5 ble Svein Østvik og hans beretning møtt med full anerkjennelse, og det var så godt å se. Det var slik en herlig kontrast til den holdning som rådet hos de andre TV-studio-panelene tidligere i kveld.
