lailand.net

I en artikkel vedrørende overfallsvoldtekter skriver Hilde Haugsgjerd om kvinners eget ansvar for å forebygge at de blir utsatt for slike. Hun minner om at vi kvinner selv rår over de mest effektive forebyggingsmetodene, nemlig

• å la være å gå alene gjennom byen nattetid
• å bruke penger på drosje hjem
• å sørge for å få følge med noen, eller
• å gå hjem tidlig nok til at det ennå er folkeliv i gatene.

Grunnen til at hun minner om dette, vil jeg anta har å gjøre med hva statistikken viser. De overfallsvoldtekter som skjer, er sikkert foranlediget av tildels like hendelsesforløp, hvorav man logisk kan trekke slutninger som de oppsummert ovenfor.

Enkelte kvinnelige bloggere velger å tolke Haugsgjerds budskap dithen at voldtekt er kvinners eget ansvar. Selv er jeg nokså sikker på at dette er en kortslutning. Her er det nok tale om ansvar i en annen betydning enn akkurat skyld. Det handler om å ta ansvar for seg selv og sin egen sikkerhet; å velge å handle forsvarlig i et miljø hvor kjente og helt konkrete farer truer.

Det må da i aller høyeste grad være av interesse for en å gjøre det? Iallefall er jeg såpass glad i meg selv at jeg gjerne tar min del av ansvaret for ikke å bli overfalt og voldtatt. Et så sterkt behov for å demonstrere sin rett og frihet håper jeg virkelig ikke noen har, at de er villige til å risikere en sånn konsekvens av det.

Oppdatering: Tonje har skrevet en god artikkel om samme sak.

I dag er det få tema som later til å tåle divergerende synspunkter dårligere enn temaet ‘seksuelle legninger’ (ref. f.eks. denne posten). Blant dem som følgelig får sterk motbør for tiden, er konservativt kristne bloggere på "nettlige misjonsmarker" – eller som altså poster og "forkynner evangeliet om hvilken synd homofili er".

En del av den motbøren anser jeg å være helt på sin plass. Om de enn har "rett" eller tar "feil"; En kan saktens spørre seg hva som får enkelte til påta seg rollen som talerør for selveste Vårherre, om hva Han elsker og hva Han ikke vil vite av – som om deres egen kontakt med det guddommelige og dets intensjon med skaperverket var eksklusiv og ingen andre forunt. Åndssnobberi kan like godt tas for det det er og besvares deretter.

Når det er sagt, har jeg også registrert noen tilsvar til disse, som jeg mener blir urimelige den andre veien: For eksempel å pålegge de nevnte bloggere ansvar for de selvmord som begås av homofile. At dette er å dra det for langt, har jeg allerede gitt uttrykk for i kommentarfeltet til en annen blogg (som nå er nedlagt).

En kan påpeke det frekke eller hensynsløse ved at en skribent "fratar" homofile Vårherres billigelse av deres tiltrekning til hverandre, og det vil være én ting. Noe helt annet er det å ty til implikasjoner om at skribenten har noens liv (les: død) på samvittigheten. Hva enten man ser slike skarpladde utspill som forsøk på en debattmessig hersketeknikk eller ei, så må de i det minste anses å være klart urimelige.

Two wrongs don’t make a right, er det noe som heter. Sagt på norsk: Å besvare én feiltakelse med en annen feiltakelse, gjør det ikke mer riktig.