lailand.net

Min 18 år gamle sønn er straks ferdig med sitt andre (av tre) år på musikklinja ved en videregående skole, hvor han har piano som hovedinstrument. Der er han i sitt rette element, trives og får glimrende resultater. I går kom han hjem og fortalte noe som hadde funnet sted på skolen – et forhold jeg deretter bestemte meg for å skrive om i denne bloggposten. Før jeg gjengir hva det var, bør det settes i sin rette kontekst. Derfor starter jeg med litt bakgrunnsinformasjon:

Det er ingen hemmelighet at min sønn allerede på opptaksprøven til skolen fanget lærernes oppmerksomhet idet han utmerket seg med sitt virtuose, fremskredne pianospill. Og tidlig ut i første skoleår fikk han en anmodning hvisket i øret; lærerne ba ham holde en litt lav profil eller være litt tilbakeholdende med å «demonstrere talentet sitt», av hensyn til de andre elevene. Man var redd for at noen kunne bli demotivert og føle seg spillemessig tilkortkomne sammenlignet med ham. Gutten min, som er vant med å opptre og underholde mye, er også veldig hensynsfull av seg, så han forstod straks poenget og valgte å følge anmodningen.

For hans egen musikalske videreutvikling fant skolen det lurt å gi sønnen min tilbud om ukentlige pianotimer hos en dyktig pianist og klaverpedagog ved musikkonservatoriet. Det tilbudet takket han ja til, så slik ble det.

Nå er andre skoleår straks fullført, og det som gutten kom hjem og fortalte i går, finner jeg helt utrolig. Skolen hadde satt opp en undervisningstime for ham og en av hans medelever, i fellesskap. Musikalsk var denne jenta et stykke unna å være på min sønns nivå – noe lærerne vel burde vite (i det minste så sent i skoleåret som slutten av mai måned). Likevel ble de to bedt om å prøve hver sin gang å re-harmonisere en kjent melodi. (Re-harmonisering er å finne alternative harmonier eller akkorder til melodien.) For min sønns vedkommende bød ikke dette på nevneverdige problemer, men da det ble jenta sin tur, ble opplevelsen så ydmykende at hun brøt sammen i gråt og til slutt måtte følges ut av klasserommet av sin lærer.

Stakkars jente, for et prestasjonspress hun må ha følt. Det ble dessuten en tap/tap-situasjon, for tilbake satt sønnen min og følte et stikk av dårlig samvittighet for det som skjedde. Det kan jeg godt forstå, selv om det selvsagt ikke var hans skyld men lærernes! Snakk om korttenkthet. Hvorfor i all verden gjorde de dette? Hadde jeg vært jentas mor, så hadde jeg sporenstreks kontaktet skolen og spurt hva i huleste de holdt på med!

Hva skjedde med skolens egen psykologi – den de anvendte forrige år da de påpekte faren for at noen elever kunne finne på å undervurdere seg selv og sine spilleferdigheter? Tydeligvis mener man ikke at skolens lærere – men bare den enkelte, begavede elev – trenger å ta slike hensyn til elevene. Hvor idiotisk dét er, kan man se av konsekvensen i dette tilfellet. At jenta «undervurderte evnene sine» holder ikke her som en sterk nok beskrivelse av det som skjedde. Jenta ble helt knust, hun, brøt sammen i gråt og måtte ydmyket forlate åstedet.

Så mye for skolen som pedagogisk instans. Så mye for læreres rolle som gode eksempler å leve opp til.